«Livet selv» med Hellenes og hund

Vi er vant til hennes fandenivoldsk ujålete Kebbe-tegninger, med puppesig og andre anatomiske attributter i fritt fall. Ubarmhjertig, frekk så det holder – i sannhet en av de mest profilerte satirikere, som utfolder seg i presse og bøker. Hvem husker ikke den vilt parodiske karikaturen av Siv Jensen i «leppestiftkjolen»? – «Morna Jens!» Og det – så vidt jeg husker, på hele forsiden av Morgenbladet.
Så skal det vise seg at den tilsynelatende nådeløse kunstneren har noen myke sider. Hellenes' nye bok er intet mindre en en elegi over hund og hundeeiers mangefasetterte samliv. Mette Hellenes har en utpreget fornemmelse for pelsdyr, de lar seg lett forme i akvarell, jo våtere jo bedre. Hun dveler ved pels og snuter med et hengivent blikk. At hun står fram som en følsom hundesnutemaler, er modig; siden dette rokker ved hennes godt innarbeidete infame profil.

Le printemps, l’été, l’automne, l’hiver; bokens franske tittel gir forventning om noe tidløst, beåndet, et innhold med en viss «grandezza» – intet mindre. Men allerede ved det yndig rosebestrødde forsatspapiret aner man uråd. Selvfølgelig leker hun med våre forventninger. Kebbekloen viser seg fram; hun er en råtass i faget kontrapunkt – humoristisk kuvending.
Ikke desto mindre er forholdet mellom eier og hund beåndet nok og har storhet i seg i all sin hverdagslighet, og blir formidlet med «ekte følelser» og satire i velkjent miks. Vi får følge «liten, brun hund», så å si fra unnfangelsen og videre inn i heimen, som valp («med stort aktivitetsbehov») sammen med kunstneren, og med alle trivialiteter, gleder og forskrekkelser i kjent blanding. Med moderskap kommer bekymringer! Her er sofakos, oppkast, fillerye-gøy og søvnløse netter, tiss og bæsj og sinte store hunder. «En følsom hund», bemerker Hellenes, som ikke desto mindre angriper og blir angrepet – sånn er hundelivet.

En så å si tekstløs bok krever sin «leser», man får utfordret sine medskapende evner. Denne bildefortellingen er nettopp sånn, og det er mulig at man dessuten bør ha et visst kjennskap til Kebbe-tegnerens sjanger og uttrykksform fra før. Eller i alle fall være hundeier med innlevelse. Undertegnede katteeier(!) rammes imidlertid av det rette gys når hunden Åse går hen og dør, heldigvis en relativt rask død over tre oppslag. Åses død; det er forferdelig og grusomt! Hellenes gjør det eneste fornuftige, skaffer seg raskt en ny hund, en hvit ulldott, en skikkelig søtnos, som forblir navnløs i boken. Denne er tydeligvis vanskelig å ta øynene fra, det ene knusbedårende portrettet (eventuelt i helfigur) etter det andre, en ren overflod – drypper fra kunstnerens pensel.

Nå har hundeeier Hellenes øyensynlig fått dånedimpen – borte er både sarkasmer og satire. Vi er inne i smulere vann, ikke de store begivenheter, skjønt et flåttangrep setter støkk i både menneske og hund. Men savnet av litt banal redigering og en tekstlinje her og der blir tydeligere. Den underdeilige ulldotten volder ikke sin matmor besvær utenom pyntelige turer i vær og vind – poserende i svenske blomsterenger ved torpet eller under stemningsfullt lykteskinn i snøslaps. Året rundt, altså, som tittelen sier; og avsluttes med det samme rosebestrødde forsatspapiret. Lutter idyll.
Boken passer best for små, forfengelige hunder og deres oppofrende eiere.