Veien hjem

I en tid der DNA-spyttepinner og slektstreforskning er blitt hobbyer, kan vi anta at store deler av den skandinaviske befolkningen har god innsikt i sin egen families historier; i hvert fall to ledd bakover. Tilsynelatende er temaet så harmløst at man allerede i barnehagen gir barn i oppgave å lage familie-tre der hver gren som strekker mot himmelen, er et menneske hvis livsvalg på en eller annen måte er et frempek på deg. Så hva skjer når du ikke har et svar på det som er like selvsagt for alle andre? Eller enda verre, hva hvis du tok feil, ikke hadde nok informasjon? Hva hvis historien din aldri ble fortalt for deg, ble holdt skjult? Våger du å lete?
Da vi var samer er en familiekrønike, men enda viktigere: et briljant bilde på hvordan langsiktig statlig styring alltid vil få menneskelige konsekvenser – også når vi ikke ser den, kjenner til den eller vet hva den vil medbringe for våre liv.

Farfar er noe mer

Fortellingen begynner med at Mats Jonssons farfar dør. Familien oppdager et liv farfaren levde som ble tatt ifra ham, og som han som voksen og inn i alderdommen aldri snakket om. Han var same, skogsame. Serieskaperen vet lite om skogsamene. Han begynner å søke etter historiske kilder, men det finnes så lite informasjon. Hvorfor finner han ikke informasjon?
Skogsamer er samer som året rundt er virksomme i skogslandskapet og dermed ikke flytter opp til fjellene sommertid, til forskjell fra fjellsamer. Mange spørsmål reiser seg hos Jonsson, spørsmål som også gjelder ham selv: Hvem er jeg? Kan jeg identifisere meg som samisk? Han innser at familiens manglende kunnskap er et resultat av en bevisst politikk på 1700-tallet, da det ble gjort forsøk på å forvise skogsamene til de sørsamiske fjellmarkene. En mindre andel ble rekruttert av bønder til å bli bofaste bygdesamer, som til slutt ble assimilert av bondebefolkningen på midten av 1800-tallet.

Presser kunstformen til sitt ytterste

I forsøket på å avdekke sin families historie skriver Jonsson også en ny historie som avdekker hvordan den svenske staten bevisst utryddet skogsamene som kulturell gruppe. Den svenske stat ønsket å beholde fjellsamene som en eksotisk urbefolkning, alt annet skulle utraderes for å gi plass til nybyggere og skogsarbeid. Da vi var samer er en grafisk roman som presser kunstformen til sitt ytterste rent narrativt. Jonsson går til historiske kilder, og gjennom å skrive ut disse som dagligdagse scener, viser han hvordan det som ble bestemt høyt oppe i systemet, på hjerteskjærende vis får alvorlige følger for skogsamenes rettigheter. Med svart tusj tegner Jonsson med presisjon opp en undertrykt del av svensk historie, gjennom scener som veksler mellom blant annet maktutøvelse i byråkrati, nabokniving, hipsterforakt, museal kuratorpraksis og roadtrips med familien. De dramaturgiske grepene er spennende og nydelig utført; måten han hopper fra historiske scener til nåtid, vitner om en dreven kunstner.
Som leser er dette til tider svært spennende og morsomt, men også krevende. Det er et omfattende historisk materiale som presenteres. Under leseropplevelsen kjenner jeg på et sinne som vokser. Hvorfor visste jeg ikke dette?
Boken har fellestrekk med anerkjente verk som Maus av Art Spiegelman og Persepolis av Marjane Satrapi, som skildret henholdsvis Holocaust og den islamske revolusjon i Iran. Også Jonsson bidrar med verdifull historieformidling gjennom et fortettet persongalleri og deres hverdagsliv, framtidshåp, latter og tårer.

Å navigere i et terreng av skam

Prosjektet er personlig motivert, men produktet har en global verdi. Det løfter det samiske så vel som urfolk-problemstillinger generelt. Men også, i et langt større perspektiv, rettighetskamper og hvordan strukturell undertrykking kan foregå i det skjulte – at man ikke er klar over at man er undertrykt. Historien tegner opp et kart over hvordan skam, fornektelse og fortielse er blitt internalisert.
I en rute tenker Mats Jonsson i nåtid på et sitat fra Nicolas Abraham som sier: «Vi hjemsøkes ikke av de døde, men av det hulrommet andres hemmeligheter har skapt i vårt indre.» Denne boken viser hvordan sjelelige hulrom og hemmeligheters årsak er langt mer alvorlige enn et menneskes ønske om å holde noe skjult. Produksjonen av skam og hemmeligheter kan ha en politisk bakdør inn til statens langsiktige planer om å omskrive historien.