Magi i manesjen
Klovnen som rett og slett ikke var særlig morsom
Tittel: Klovnen som rett og slett ikke var særlig morsom
Illustrasjon: Stian Hole
Tekst: Kim Fupz Aakeson
År: 2020
Forlag: Cappelen Damm
Format: Bok med harde permer
Sider: 41
ISBN: 978-82-02655-43-3
Kim Fupz Aakeson og Stian Holes fortelling om en litt annerledes klovn er blitt en av vårens vakreste bøker. Bli med på Cirkus Fupz og se på klovnen Dummy sammen med blant andre Elvis Presley og Karen Blixen!
Danske Kim Fupz Aakeson er en mildt sagt mangfoldig forfatter. Han har produsert manus for TV, laget tegneserier, skrevet ungdomsbøker med alvorlig tematikk og både skrevet og illustrert sine egne barnebøker med en særskilt pussig snert. Med sin nyeste utgivelse, Klovnen som rett og slett ikke var særlig morsom, har han inngått samarbeid med den norske illustratøren Stian Hole. Og maken til klok, lekker og innbydende bildebok har jeg ikke lest på lenge! Jeg lurer litt på om boken har mer å gi voksne enn barn, men som voksen leser er jeg i alle fall bergtatt, og det skjer ikke ofte.
En annerledes klovnehistorie
Boken handler, som tittelen sier, om en klovn som ikke er så veldig morsom. Klovnen heter Dummy og jobber på Cirkus Fupz. Der får han ingen til å le, og sirkusdirektøren kan ikke vente med å få sagt opp sin mislykkede arbeidstaker. Det de imidlertid ikke vet, er at Dummy har en helt egen effekt på publikum. Han får dem nemlig til å tenke på ulike ting, ja, kanskje til og med bli bedre mennesker. Så er da spørsmålet om sirkusdirektøren vil få øynene opp for Dummys kvaliteter, eller om klovnen må finne seg noe annet å gjøre.
Foruten noen få rester av danske formuleringer som fint kunne vært luket ut, er Kim Fupz Aakesons tekst en fryd å lese. Balansen mellom skildringene av sirkusmiljøet og hva som skjer i hodene på publikum, skaper en spennende friksjon i fortellingen. Det er denne psykologiske vrien som gjør boken annerledes og overraskende, men også noe av det som gjør at den tiltaler voksne.
«Illustrasjonsmessig er boken en helt egen opplevelse»
«Hole har klart å tegne frem et sirkus mer magisk enn noe sirkus jeg selv kan huske å ha vært på.»
Detaljer og surrealisme
Illustrasjonsmessig er boken en helt egen opplevelse. Stian Holes digitale kollasjer med bildeelementer fra foto, malerier, tegninger og teksturer kjenner vi igjen fra flere av hans tidligere bøker. Til Aakesons fortelling er illustrasjonene i denne blandingsteknikken blitt både smakfulle og rike på detaljer, og ved hver gjennomlesning av boken opplever man noe nytt. Etter hvert får man for eksempel øynene opp for at det også skjer ting i bokens bleke bakgrunner, og her er det virkelig lag på lag av mening og fortellinger, som særlig fanger en voksen leser. Sirkuset Dummy jobber på, er tegnet med skiltet «Cirkus Fupz», og teltet er prydet med danske og norske flagg. En parallell der, altså, til boken som samarbeidsprosjekt mellom en danske og en nordmann. Hvorfor sirkuset er oppkalt etter forfatteren, forblir imidlertid et mysterium, for linken mellom fiksjonen og virkeligheten her trekkes nemlig ikke lenger. Men et stort oppslag som viser publikumsmassen i teltet, er spennende. For jammen er ikke Karen Blixen der. Og Elvis Presley og H.C. Andersen! Og muligens også en ung Tove Ditlevsen. Cirkus Fupz må sies å ha et selebert publikum. Slik settes fortellingen også inn i en større kulturtradisjon.
Holes sans for det surrealistiske kler denne fortellingen veldig godt. Ikke overraskende har han australske Shaun Tan (Det røde treet, Sikade m.fl.) som en av sine store inspirasjonskilder. Selv om deres uttrykk er ganske ulike, har de begge evnen til å skape bilder man liksom ikke blir ferdig med å se på. Holes og Aakesons bok er full av både snedige og fantastiske illustrasjoner som drar leseren inn i sirkusuniverset. Hole har klart å tegne frem et sirkus mer magisk enn noe sirkus jeg selv kan huske å ha vært på. Det aller første oppslaget, der sirkusteltet lyser gult opp i en blå kveld, oppslaget der publikum er gjengitt som tusen stirrende øyne under en vinrød teltduk, eller det siste bildet av trapesartister høyt oppe i luften, der perspektivet er fra oppunder sirkusteltets tak, har jeg sett på igjen og igjen. Dummy er tegnet som en fri fantasi over ulike kjente klovnefigurer, men de to typene Harlekin og Pierrot («den hvite klovnen», som også er den alvorlige) er mest tydelige i denne karakteren. At han endrer seg litt fra bilde til bilde og ikke alltid er like lett å kjenne igjen fra oppslag til oppslag, kan imidlertid være frustrerende for de yngste leserne. For meg som voksen skaper det en spennende uforutsigbarhet.
Fortellingen om Dummy er blitt en vakker og klok fortelling om at man noen ganger lykkes selv om det ikke virker sånn. Og selv om man ikke er helt perfekt, så kan andre faktisk være fornøyd med at man er helt okay. Det kan man komme langt med.