Fortellende forstyrrelser

Utstillingen Forstyrrelser, ved Buskerud Kunstsenter, består av en rekke detaljerte blyanttegninger. Verkene er hovedsakelig båret av denne presise og detaljrike blyantstreken – med innslag av fargede elementer og collage. I utstillingen får bildene stå i fokus, opphengt i øyehøyde som en sti gjennom utstillingsrommet.

Detaljrikdommen er et stikkord, og den finnes i arbeidene på flere plan: både i teknikken, i den presise blyantstreken – og i et vell av elementer som trer frem i verkene. Det er en utstilling som inviterer, som åpner opp for historiefortelling. Det er en utstilling hvor tilskuerens fantasi får spilles ut – i møte med verker som fremviser et overskudd. I kryssfeltet mellom det hverdagslige og det mytiske blir man som tilskuer invitert inn i forestillingen om at en annen verden finnes. Kanskje ligger denne alternative virkeligheten ikke så langt fra vår egen.

Mennesket som mangler

Blikket går fra å observere en eventyrlighet og en humor – til å bli var verkenes mørke og ofte alvorstunge grunnpremiss. Blikket beveger seg fra gleden i detaljene til innlevelsen i de surrealistiske scenene.

I flere av Kajermo Törners verker møter vi mennesker som mangler. Mest eksplisitt kommer dette til syne i verkene Selsom drøm og På hagekaféen – to verker som henger side ved side i utstillingen, og som begge portretterer mennesker som mangler deler av egen kropp. I Selsom drøm står en ung kvinne – oppstilt og naken. Der hvor de vitale organene skulle ha vært, er det i kroppen små luker. Organene er fjernet og står oppstilt i norgesglass på gulvet.

I På hagekaféen presenteres vi for en mann sittende på kafé. I fraværet av hender er det festet proteser til armene hans. Han manøvrerer protesene mot bløtkaken på bordet. Stolene og bordene i bakgrunnen – der det kunne vært plass til andre mennesker – er ikke fylt med den detaljerte blyantstreken, men figurerer som omriss, som fravær. To kopper står tomme. Den eneste tilskueren til mannens besværlige inntagelse av måltidet er hunden, sittende på stolen ved siden av ham.

Dette fraværet, både av kroppsdeler og av mennesker som interagerer med hverandre, er gjennomgående i flere av verkene. Mangelen fremstår som eksistensiell og peker på menneskets tilkortkommenhet overfor sin egen tilværelse. Når personen i verket Grønne erter har hodet skjult under duken, er det ikke bare fraværet av hodet som gir mulighet for ettertanke. Det er også denne personens bordkamerat – den gjespende, nervøse hunden – som ser den uvanlige oppførselen utspille seg. Dyret er menneskets vitne, men har dyret mulighet til å interagere med menneskets fortvilte situasjon?

Dyret – Menneskenes vitne

Kajermo Törners verker er fulle av dyr. Flere av dem med en lang kulturhistorie vedheftet til sin art. Hunden, som er hyppig illustrert, akkompagneres blant annet av lammet, fuglen, reven og hesten. Dyrenes tilstedeværelse blir stående som en konstant gjennom utstillingen, som ellers beveger seg i ulike tider og i ulike rom. Dyret tar menneskets plass, enten relasjonelt eller mer eksplisitt. I verket The lone wolf support group sitter en ensom ulv, ikledd dress, på en stol i det som minner oss om et klassisk gruppeterapirom. Det er ingen andre til stede. Et verk som fremviser det surrealistiske, det humoristiske og det ensomme på én og samme flate.

Det mørke, og dermed også døden, lurer som en undertone i flere av verkene. I tegningen Under barnebordet er ingen mennesker til stede, bare deres etterlatenskaper. En sjokoladekake med Non Stop, en gris. En brettet papirbåt. Dette tilsynelatende normale og selskapelige blir satt i kontrast til et mørke – som finnes nærmere enn man skulle tro. Under bordet stirrer tre hundeskikkelser ut fra den mørkegrå blyantskyggen, intenst mot tilskueren.

Underlige undertråder

Ved første øyekast skildrer arbeidene svært ulike tider. Det finnes klesdrakter fra middelalderen, men også sjampoflasker og ballonger. Kanskje er det eventyrlige fritatt for faste tidsmarkører. Likevel nikker en av de mest moderne settingene, baderomsscenen med tannbørster og plastflasker i verket Melancholia, tilbake til et bilde fra en annen tid. Kvinnen fra Lucas Cranachs maleri med samme tittel har i Kajermo Törners verk mistet englevingene og står bøyd med hodet ned i vasken. Vekk fra de tre barna, vekk fra spikkepinnen, som ligger henslengt på gulvet.

Kajermo Törner har klart kunsten å skape universer som ikke er endimensjonale – men som tydelig åpner opp for en rekke undertråder. Humoren og døden kan sameksistere, på samme måte som det til tider barnslige og eventyrlige i bildene også kan romme en svært voksen og alvorlig ensomhet. Den presise blyantstreken og det store antallet med timer som må ha vært lagt ned i hvert enkelt arbeid, skinner igjennom til tilskueren. Det er verker man kan betrakte lenge, både teknisk og tematisk. Det er verker som er innbydende, og som likevel har potensial for å vokse på tilskueren etter hvert som arbeidet betraktes nærmere.

Etter å ha gått rundt i utstillingen sitter jeg som tilskuer igjen med denne dobbeltheten: Det lekne og det eventyrlige får lov til å gå hånd i hånd med det vanlige mennesket, og med døden. Kajermo Törner fremviser en nennsom strek og et skarpt blikk for det underlige i det hverdagslige.