Statsministerdrømmer og konfetti

Hva ville du gjort hvis du var statsminister? Spør man barn om dette, får man garantert mange ulike svar. Før det høres jo unektelig fint ut å kunne være den øverste (politiske) lederen i landet. Eller? Forfatter Trygve Skaug og illustratør Ella Okstad har laget boken Hvis jeg var statsminister, der vi følger en liten gutt som forteller oss hva akkurat han ville gjort om han fikk den jobben. Men i disse dager, når verden står og dirrer av uvisshet på grunn av én enkelt verdensleders (makt)syke aggresjon mot både et naboland og Vesten, får min lesning av Skaug og Okstads egentlig ganske uskyldige barnebok et noe spesielt bakteppe. Mange ting ville jeg nok oppdaget og reagert på uansett, men dette er jo en bok som, til tross for sin lekenhet og muntre tone, også relaterer til den virkelige verden i mange av sine referanser. La oss ta en titt på det hele.

Hinsides realisme

Innledningsvis virker boken som en sjarmerende og søt, om enn ikke så veldig original, barnebok. Teksten på de fleste sidene starter med «Hvis jeg var statsminister …», og så følger en rekke ønsker fra gutten som er bokens jeg-person. Først og fremst vil han la alle gode ting være tilgjengelige hele tiden. Han ville gått med favorittskoene sine hver dag, kjeks skulle stått på bordet overalt, og biler skulle ikke «lage dårlig luft», for eksempel. Og det høres jo fint ut. Men sure folk har ikke denne statsministeren plass til, enda det er helt normalt å være sur iblant. Små og store som helst ikke vil minnes på en høytid som julen, får det nok litt vanskelig, for gutten ville «ha latt julelysene henge i trærne hele året».

Denne lille statsministeren vil altså lage en verden der bare det han selv liker best, vil få plass. Naturlige tanker for et lite barn, men mindre smart i den voksne verdenen. Gutten vil dessuten ikke kalle seg statsminister, men gullkaptein, «for alle sammen er på samme lag». Igjen en god barnlig tanke som ikke helt matcher voksenverdenen. For jeg vet ærlig talt ikke om Støre og Solberg har følt eller føler seg som gullkapteiner når de har måttet bakse med pandemi, løgnaktige presidenter eller den spente situasjonen mellom øst og vest som er nå. Statsministerdrømmene i Skaug og Okstads bok er myntet på en verden uten reelle problemer (bortsett fra klimaproblematikken, som skal løses ganske greit). At det under denne statsministeren også «ville ha vært lov for alle å spørre om alt», er fint, men er det ikke allerede lov her i landet? Et litt strengere redaktørarbeid ville desidert vært på sin plass til denne utgivelsen.

Fest og fyrverkeri

Men boken ser fin ut, i det minste. Ella Okstad har laget en visuell verden i farger på helt hvite boksider, noe som skaper mye luft og lys, og det er fint, fordi det skjer ganske mye på hvert oppslag. Bildene illustrerer den ideelle fantasiverdenen gutten forteller om i sine statsministerdrømmer, og Okstad formidler både fine stemninger og en god følelse i det gutten drømmer om. Illustrasjonene er preget av feststemning med både vimpler og konfetti på flere oppslag, og forsidedekoren minner litt om fyrverkeri. Okstad har også illustrert det slik at det er gutten som tegner frem det han drømmer om, og som vi får se. Det er et lurt knep, og jeg tviler ikke på at barn vil synes at disse illustrasjonene er morsomme og underholdende. Illustrasjonene understreker dessuten det urealistiske i guttens drømmer, og at dette er utenfor Støre- og Solberg-land. Guttens verden er en annen enn de voksnes. I motsetning til teksten, som for det meste har en repetitiv form, har illustrasjonene en ganske tydelig fremdrift. Flere elementer, som en trikk, noen sparkesykler og andre sykler, havbølger og en luftballong, har en bevegelse mot høyre, altså i bla-retningen, og dette skaper en følelse av at fortellingen hele tiden går fremover. Fortellingen har imidlertid ikke et høydepunkt som den går fremover mot, men kanskje flere: et bursdagsselskap, et oppslag som må leses med boken på høykant, eller den avsluttende festen med hornmusikk og flagg fra hele verden. Som et dekorativt element har Okstad brukt fingeravtrykk i gult og lilla både til innramming av oppslag og til f.eks. å skape en trekrone. Det er en gøyal idé, men jeg lurer litt på hva det har med bokens tematikk å gjøre? Dette elementet hadde sant å si passet bedre i en detektivfortelling.

Som vi alle vet, er det lov å drømme, og i Trygve Skaug og Ella Okstads felles bokprosjekt spiller tekst og illustrasjoner på lag for å skape en fremtidig drømmeverden sett fra et lite barns ståsted. Så kan man heller ta en liten prat med barnet etter lesestunden om hvordan det egentlig er å være statsminister. For det er nok ikke alltid en fest.