På tokt i tåkehavet

Forfatter og illustratør Maria Lillebo er ute med sin andre bildebok etter den livlige debuten Oscar Wildensky og den fantastiske gå-seg-bort-dagen fra 2019. Aria og monstertåka er en utgivelse som er like fargesterk som en godtebutikk, men forfatterillustratøren har valgt litt for enkle løsninger til at boken blir særlig interessant fra et kunst- og litteraturkritisk perspektiv.

Lener seg på tradisjoner

I min anmeldelse av Maria Lillebos første bok, Oscar Wildensky og den fantastiske gå-seg-bort-dagen, påpekte jeg hvordan Lillebo både skriver og tegner seg inn i en allerede eksisterende barneboktradisjon. Både motivet med gutten som kommer bort fra mammaen sin, og den detaljfokuserte, optimistiske streken i illustrasjonene minner om andre fortellinger og bøker som allerede finnes. Jeg konkluderte den gangen med at dersom Lillebo virkelig skal markere seg innen det illustrerte barnebokfeltet, må hun «komme opp med fortellinger som ikke minner om så mye annet vi har hørt før». At hun også denne gangen lener seg på ulike tradisjoner i tekst og bilder, og nå ganske eksplisitt, er derfor en liten skuffelse.

Aria og monstertåka er en fortelling om kampen mellom gode og onde krefter, mellom barnet og de voksne og mellom kultur og natur. Helten i fortellingen er den lille jenta Aria. Hun bor på en øy som en gang iblant blir omhyllet av en monstertåke, en tåke som «gjorde folk sinte og dumme» og «fikk dem til å gjøre ting de alltid angret på neste dag». I boken følger vi Aria og hennes lille venn Marmælen som sammen reiser ut på en farefull havseilas for å finne monsteret som lager det farlige tåkehavet. Slik kan de også forhindre at ordføreren på øya får laget tåkevindmøller, slik hun har planlagt. Dette er en fortelling med fart og action i både tekst og illustrasjoner, og Lillebo har skapt en visuell verden der barnet kan komme tett på spennende og litt dramatiske hendelser mens det sitter trygt i armkroken og blir lest for.

Et eventyr av farger

Aria og monstertåka har form av å være et slags eventyr med en hjemme-ute-hjemme-struktur, og flere av skikkelsene i fortellingen er hentet fra sagn og folketro. Vi treffer som nevnt Marmælen (en liten, menneskelignende sjøvette fra norrøn folketro, som kunne avsi spådommer), men også Draugen (enda en skikkelse fra norrøn folketro, et gjenferd eller en dauing) og Hafgufa (et sjøuhyre like stort som en øy, omtalt i norrøn litteratur). Lillebo er ikke særlig original i sine egne visuelle tolkninger av disse skikkelsene, og det er kjedelig. Både Marmælen og Hafgufa i denne boken minner om skikkelser vi kan lete opp i bilder med et raskt Google-søk, og i et av oppslagene med Draugen er referansene til en av Theodor Kittelsens illustrasjoner av samme vesen påfallende.

Lillebo gjør det for enkelt for seg selv og leker altfor lite med tradisjonen. Hun gir heller ikke de overnaturlige vesenene noen egenskaper ut over dem de har ifølge overtroen. Som både forfatter og illustratør har Maria Lillebo fortsatt mye å strekke seg etter og en vei å gå før hun er en selvstendig og original kunstner. Hun har en koloristisk tilnærming til illustrasjonsarbeidet som er spennende, men i de aller fleste oppslagene bruker hun omtrent hele fargepaletten, og dermed blir dette litt forutsigbart og kjedelig rent komposisjonsmessig. Det hadde vært spennende om hun kunne utfordret både seg selv og leseren mer i bruken av farger når hun bygger motiver og setter sammen ulike oppslag. Lillebo skal imidlertid ha kudos for å ha jobbet med bl.a. gouache, fargeblyant og pastellkritt, uten noen digital etterbehandling. I en veldig digital tid er det analoge alltid noe man lengter etter å se.

Til slutt må det nevnes at mangel på korrekturlesning preger teksten i denne boken. Klassekampens anmelder har også påpekt dette, men jeg kan ikke la være å nevne det, for dette er veldig skjemmende og ødelegger helhetsopplevelsen. En ting er at det hist og her mangler mellomrom mellom bokstaver og tegnsetting. Verre er det at en tekstpassasje avsluttes med en påbegynt setning («I det samme») som ikke fullføres noe sted, eller at et ord starter med stor bokstav midt i en setning. Andre eksempler er at «av sted» har blitt til «avs ted» og «Ja vel» til «Jav el», og at setningselementet «tid til!» kommer to ganger etter hverandre i en setning. I tillegg kommer grammatiske feil her og der. Fonten som er brukt, er ikke særlig vanskelig å lese, og kan et par kritikere oppdage alt dette, er det rart at redaksjon og forfatter ikke har lagt merke til noe som helst. Heldigvis er det sjelden å se at det gjøres en så dårlig redaksjonell jobb med en tekst, men det er trist for boken som produkt.