Paien kommer!

Paisommer er en frittstående oppfølger til Aalbus utgivelse fra i fjor, Hakk o ve, en fortelling om en hakkespett som er redd han må slutte å hakke fordi han er blitt syk. Hakk o ve er lekkert illustrert, men som fortelling og tekst er den til tross for sin originalitet noe løs og utflytende, og poenget helt til slutt mister mye kraft fordi fortellingen rører for mye på veien dit.

Paisommer handler om hakkespettens kamerat, en muldvarp. En dag han går forbi en baker, kjenner han lukten av pai og får en god idé: Han vil stjele paien! Men som vi alle vet, er det ikke så lett å kose seg med noe man har stjålet. Man kan fort bli paranoid når man vil spise en stjålet pai i hemmelighet, og den dumme engelen og djevelen som sitter på muldvarpens skuldre, vil jo ikke gi seg med å mase heller. Så muldvarpen vil levere paien tilbake til bakeren. Men noen ganger er tilfeldighetene en muldvarps beste venn, og kanskje blir det pai på vår kakesultne venn allikevel …

Det er lett å se at Paisommer og Hakk o ve er to bøker som hører sammen. Selv om fargevalgene er ulike, er den visuelle elegansen lik i de to bøkene. Hakkespetten fra forrige bok har dessuten noen korte gjestevisitter i Paisommer. Dessverre er fortellingen i Paisommer mindre original enn i den forrige boken – den minner oss i for stor grad om moralen fra Hakkebakkeskogen, hvor vi lærte at en stjålet pepperkake ikke smaker like godt som en man har kjøpt. Og selv om Aalbu putter inn ordspill om bjørnetjenester og en gjøk som har blitt ko-ko, så er disse såpass forslitte at de ikke kroner Aalbu til noen stor ordkunstner i skjønnlitterær sammenheng. Tittelen Paisommer er morsom, men et raskt googlesøk viser at ordet allerede er brukt i både diskusjonsforum og som hashtag på Instagram for flere år siden. Men hvilke ord er vel ikke det?

Det er åpenbart at illustrasjon er Aalbus største styrke. Illustrasjonene her har et klart stilisert og grafisk uttrykk. Her er mange store flater, og sirkler, trekanter og firkanter skaper hus og trær, by og skog. Fargene glir over i hverandre, og boken er preget av toner i (rust)rødt, brunt og blågrønt. Illustrasjonene har en veldig god finish. De er lekre i fargevalg, og flere er stemningsfulle, som f.eks. avslutningsbildet, som vi fint kan kalle «Pai i solnedgang». Dette oppslaget skaper en flott visuell avslutning, der det flasher mot oss i en sterk rødtone som kontrasterer de foregående sidenes milde pasteller.

På mange måter minner Aalbus illustrasjoner om 1930-tallets reklame- og plakatkunst i art deco-stil, men de har også ulike trekk som gir assosiasjoner til 1950-tallets tapetmønstre. Aalbus duse og lyse fargebruk samt hans valg av stiliserte motiver fra byen og naturen, som gatebilder, trær og vegetasjon, gjør at man fort kan få lyst til å sette av en hel vegg eller lage en tapetbord, f.eks. til et barnerom, til hans illustrasjoner. Det er med andre ord det dekorative som er det mest fremtredende ved Aalbus illustrasjoner, selv om de fungerer fint narrativt sett også. Tekst og bilder utfyller hverandre fint, selv om bildene ikke beveger seg så mye utover det som fortelles i teksten. I stedet har de en sterk stemningsskapende funksjon som gir boken en poetisk kvalitet, og på sett og vis veier det opp for at det språklige uttrykket er mer enkelt enn vakkert.

Mens Hakk o ve var preget av kjølige toner, er Paisommer like varm og rød som syltetøyet i en riktig god pai. De to bøkene matcher hverandre godt, og får vi i tillegg en tredje oppfølger i en helt annen fargepalett, men samme lekre stil, der vi får treffe både hakkespett og muldvarp igjen, skulle det borge for at vi snart sitter med en av de visuelt vakreste trilogiene i norsk barnelitteratur.