Barnebok og allkunstverk

Helga Gunerius Eriksen er bl.a. utdannet keramiker og har gitt ut flere skjønnlitterære bøker. Bøkene Finn Inga! (1991) og Flugepapir (2003) har hun fått henholdsvis Kritikerprisen og Brageprisen for. Hennes nyeste utgivelse, Sus og Dus byter om, er gitt ut på eget forlag og er dessuten en bok som strekker seg utover det tradisjonelle bokformatet. For denne gangen har Gunerius Eriksen valgt å lage en bok som også er en tonesatt utstilling for barn. Et allkunstverk, rett og slett.

Den klassiske fortellingen

Bildene vi kan se i utstillingen, er de samme som vi ser i boken, men under utstillingen kan man gå og se bildene i et utstillingslokale mens teksten leses høyt til musikk av og med Anette Thorsheim.

Selv om Helga Gunerius Eriksen har mange års erfaring med å skrive skjønnlitterært, er det ikke nødvendigvis teksten og fortellingen som er det mest catchy ved boken. Fortellingen om rike Sus og fattige Dus som bytter liv for en stund, fremstår som en litt forutsigbar og klassisk fortelling, og fremdriften er noe langsom fordi den dveler lenge ved hver enkelt scene. Selv om den svært gamle formen heksameter er valgt som versemål for den rimede teksten, gir ikke dette nødvendigvis fortellingen et høylitterært preg. Teksten oppleves heller som noe enkel, både innholdsmessig og på setningsnivå.

Lesestoff

Det som gjør denne boken interessant og annerledes, er først og fremst illustrasjonene og teknikken som er brukt for å lage dem. For her er det mye gøy og rart å oppdage! Illustrasjonene i boken er fotokopier av tekstil- og materialbilder laget av resirkulerte materialer. Bildene er bygd opp på en tekstilbakgrunn, og på dette finner vi søm og broderier, knapper og perler, blonder, strie, brokade og skinn, ulltråd, gulltråd, pels og gardindusker, dongeri, papp, strikk, stjerner og pomponger. Et skikkelig overflødighetshorn, altså. Det virker nærmest som om bildene skal fremheve de ulike materialene fremfor å skape detaljerte, realistiske bilder av dem. Så i møtet med disse bildene kan man gjerne leke «finn stoffet/materialet-leken» sammen med barna.

Av tekstilene har Gunerius Eriksen fint klart å modellere to karakterer som vi kjenner igjen på hvert oppslag: den stilige Sus, med flosshatt og frakk, og den mer loslitte Dus, med caps og frynsete kjortel. Ellers er alt av bakgrunner og omgivelser slik at man må jobbe litt med dem for å forstå hva de skal forestille. Derfor kan man først lese teksten og så se om man kan finne en søppelkasse, en benk eller en koffert i bildet som hører til. For bildene er som sagt veldig preget av materialene, og graden av abstraksjon i disse motivene er ganske stor. Dette åpner for at man fyller ut bildene selv, og dermed passer nok boken best for barn i barneskolealder, som jo er i en rivende utvikling når det gjelder oppdagelsen av hvordan vi oppfatter verden ulikt. Fortellingen i seg selv er imidlertid såpass enkel at den åpner opp for samtale med de aller minste barna om det å være fattig og rik. Både karakterer, fortelling og bilder gjør dette til en veldig ikke-realistisk fortelling, og boken holder av den grunn fattig-og-rik-problematikken på god avstand. Dette blir mer et eventyr enn en fortelling som f.eks. kan skape identifikasjon hos barn som lever i fattige kår her til lands. Så kan det jo diskuteres om dette er bra eller ikke.

Fasinerende tekstiler

Selv om tekstilkunst i Norge har en lang tradisjon, assosieres den i dag kanskje mest med separatutstillinger i gallerier eller utsmykning av offentlige rom. Det er i alle fall ikke så ofte at tekstilbilder tar turen innom bøkenes verden, selv om flere illustratører jobber med fotokopier av tredimensjonale modeller og andre typer materialbildeillustrasjoner. Men tekstile innslag finner vi faktisk i noen klassikere, som Gunilla Bergströms bøker om Albert Åberg. IAlbert og den hemmelige Skybert og Hvem kan redde Albert Åberg? er tekstiler brukt i illustrasjoner av f.eks. taklampe og gardiner, og dette syntes jeg var ytterst fascinerende å se på som barn. Jeg er derfor ikke i tvil om at barn også kan bli begeistret og opptatt av Gunerius Eriksens tekstile fortelling, både når de leser boken, og hvis de får se utstillingen.