Et Dikt er Et Billede i Ord – Et Billede er Et Dikt uten Ord – Kinesisk!
Sommerens hovedutstilling på Blaafarveværket tar for seg Lul Krag og Tone Indrebø sine forhold til den nærliggende natur. Indrebø jobber med mindre og kvadratiske formater i maleri, og Krag med store kull- og blekktegninger på papir som dekker veggene fra gulv til tak i gallerirommet. De to kunstnernes verk er satt opp mot hverandre og sammenlignes med bakgrunn i deres forhold til naturen og er begge verdt et besøk til Blaafarveværket, men jeg skal her ta for meg kunstverkene til Lul Krag.
Da jeg fikk oppdraget med å skrive om Lul Krag-utstillingen for Numer, må jeg dessverre erkjenne at jeg ikke kjente til kunstneren og hennes verk, men det overrasker meg ikke, da hun jo er kvinne. Mange kvinnelige kunstnere er forbigått og glemt i kunsthistorien selv om de var yrkesaktive, for Krag var ikke en kunstner som Hilma af Klint som jobbet i hemmelighet, men en aktiv kunstner i sin samtid. Hun debuterte med et maleri på Høstutstillingen i 1907 (Statens Kunstutstilling) og hadde sin første separatutstilling på Blomqvist i 1922 da hun var i 40-årene. Jappe Nilssen skrev i dagbladet i 1922:
««Hun har den sanne kunstners evige uro i blodet, hun har temperament og overskuddet, hun er en kunstens prestinne, i hvem den hellige ild alltid luer like klar.»»
Hun jobbet tradisjonelt med maleri og laget portretter på oppdrag, men det er de store tegningene som vises på Blaafarveværket, som overrasker og imponerer.
Hold stenhård fast på greia di*
Bok fra 2019 som springer ut av Hold stenhårdt fast på greia di: Norsk kunst og feminisme 1968–89, den første større utstillingen som har tatt for seg forbindelsene mellom kunstnerisk praksis og kvinnebevegelsen i Norge. Utstillingen fant sted på Kunsthall Oslo i 2013 og presenterte en oversikt over hvordan feministiske ideer var med på å endre de aksepterte tematikkene og metodene i norsk samtidskunst og belyste hvordan kunstnerne bidro til å formidle kvinnebevegelsens perspektiver gjennom sin kunst.
Utstillingen ble kuratert av Eline Mugaas, Elise Storsveen og Kunsthall Oslo med uvurderlig kunnskap og hjelp fra blant andre Jorunn Veiteberg, Wencke Mühleisen, Elisabeth Haarr, Morten Krohg og Elsebet Rahlff.
Fryktløs og fri
Lul Krag var en dame som holdt stenhårdt fast på greia si* – hun har en originalitet i sine arbeider. Hennes verk kan fint sees i sammenheng med samtidskunstnere nå, ettersom hun er så annerledes og i mine øyne fryktløs. Så hvordan hadde det seg at hun begynte med denne typen store gestural-tegninger? For det er nettopp det at de er skapt med så mye bevegelse og frihet, som er befriende. Streken gjenspeiler måten hun har beveget seg på for å nå opp på det store papiret.
Fra egen erfaring vet jeg noe om dette. Da jeg gikk på Parsons i New York, jobbet jeg med maleri på store flater. Jeg stiftet opp lerret som dekket hele den lange veggen, og malte med store strøk inspirert av abstraktekspresjonismens metode og språk. Denne type kunstneriske arbeider trenger et stort atelier-rom, en frihet til å utforske og en kroppslig frihet til å bevege seg. Strekene til Krag er røffe på nært hold, og motivet samler seg og blir tydeligere på avstand.
Biografi
Lul Krag (1878–1956) utdannet i tegning i London 1898–99, elev hos Harriet Backer i Kristiania. I 1903 elev hos Christian Krohg i Paris ved Académie Colarossi, og i 1908 elev hos Lucien J. Simon og Olga Boznańska i Paris. Etter utdannelsen hadde hun flere studieopphold i utlandet, som i Sveits, Tyskland og Italia. Debuterte på Høstutstillingen 1907 og hadde sin første separatutstilling på Blomqvist i Oslo i 1922.
Frihet, selvsikkerhet og søken
Friheten fant Krag da hun flyttet til Baroniet i Rosendal, der hun hadde et stort atelier og kunne fordype seg og eksperimentere med teknikken hun hadde valgt. Hun var godt voksen, i 40-årene, da hun valgte å flytte fra Kristiania (Oslo). Friheten ble også gitt henne av at familien støttet hennes valg.
Selvsikkerheten fant hun etter å ha oppdaget og studert de kinesiske verkene fra Sung-dynastiet (960–1279 e.Kr.) og over tid gjort denne metoden til sin egen.
Den gjentatte søken var i at hun tegnet de samme motivene – fjell, trær, natur – gjentatte ganger, om og om igjen. Naturen og den kunstneriske metode er her begge en studie i seg selv. Verkene er nok utført forholdsvis fort, og man må være konsentrert og i det rette sinnelag for å skape dem. Derfor blir repetisjonen, det å utføre samme motiv flere ganger for å se hva som skjer, en viktig del av metoden for å skape kunsten.
Krag levde i en tid der kvinner fikk større frihet. Hun var fra et bemidlet og kunstinteressert hjem, så hun hadde råd og tilgang til å jobbe med kunst, men også overklassens kvinner hadde stramme regler og forventninger. Og noe så praktisk (eller upraktisk) som klær har stor påvirkning på hvordan man fysisk kan bevege seg. Klesmoten gikk fra innsnevret korsett til en mer løs og ledig stil i hennes levetid, der man faktisk kunne utføre arbeid.
Inspirasjon og påvirkning
Men hvordan hadde det seg at hun begynte med denne typen tegninger? Svaret er sammensatt, men det står blant annet i en av hennes mange dagbøker at:
«Jeg fikk ideen engang jeg arbeidet med utkastet til et teppe Ulrikke Greve skulde veve … Utkastet dekket den største veggen i atelieret mitt, og som det hang der i sort og hvitt kom jeg til å tenke på at hvorfor ikke også tusjmalerier? Mine billeder kan også utføres i tempera og på andre måter, men som de er nu er materialet solid nok, det holder i tusen år vil jeg tro.»
«Da jeg fik den gang for förste gang lære den gamle Kinesiske kunst at kjende greb den mig mere end noget jeg nogensinde havde seet af kunst eller reproduktioner – disse små billeder i en bog blev veien til den eneste mulighed for mig at fortsætte at male eller tegne, gjennem det blev det fred i mit arbeide, jeg lærte at den livsfjernhed jeg selv havde den var grund for det gamle Kinas Kunst – som jeg siden har lært hvordan deres livsfilosofi og religion stemmer sammen med min egen tro.»
Et annet vesentlig aspekt er at hun var veldig inspirert av asiatisk kunst, japanske (kakemono) og kinesiske (hengende rull) blekkmalerier som rulles ut og/eller henges på veggen som en lang rull vertikalt. Disse verkene er også store i format og er laget i en annen teknikk enn det klassiske maleri som hun var utdannet i. Krag var utdannet fra blant annet Harriet Backers kunstskole i Kristiania, og av Olga Boznańska i Paris, som fokuserte på å bygge opp motivet med lag på lag, skisse på skisse.
Krag dro aldri til Japan eller Kina, men hun hadde tilgang til bilder i bøker gjennom sin utdannelse og gjennom museer i London og Paris. Det asiatiske formspråket inspirerte mote, interiør og kunst på den tiden. I flere dagbøker har hun skisset og kopiert fra spesielt en periode i den kinesiske kunsten, de monokrome landskapsmalerier fra Sung-dynastiet.
Krag utviklet en stil og teknikk som var sterkt påvirket av det kinesiske, men som hun helt klart gjorde til et eget uttrykk. Streken hennes er fri, rask og selvsikker. Hun tegnet først opp bakgrunnen med kull og brukte viskelær for å skape hvite streker og former, som snø på fjellene. Deretter fikserte hun dette og malte oppå med tusj. Denne arbeidsformen krever at man er både selvsikker og litt vågal, og hun brukte den siste delen av sitt liv til å jobbe med nettopp denne teknikken i Rosendal.
Krag skriver i en skissebok: «‘Et Dikt er Et Billede i Ord – Et Billede er Et Dikt uten Ord’ – Kinesisk!» Jeg kan tenke meg at hun opplevde en sterk forbindende følelse da hun så de kinesiske blekkverkene første gang. At hun så noe annerledes, men veldig familiært.
Det spirituelle i naturen og kunstnerskapet
Krag så det som sin livsoppgave å skape kunst. Hun giftet seg ikke, men brukte all sin tid til kunstnerskapet. Hun hadde både råd og ressurser til å kunne ta disse valgene og utføre sitt livsverk. Hun jobbet langsiktig med en inderlighet og kjærlighet til naturen. Hun skriver:
«Guds aand er i naturen, der er ikke tvil, naturen lever – dens skjønhed og dens sjel – med de uendelige skiftende stemninger.»
Krag var dypt religiøs, hun var lutheraner, men hun hadde gjennom sine venner og familie samtaler om flere typer tro og filosofier som antroposofi (Rudolf Steiner holdt mer enn 100 foredrag i Norge i 1908–23), og hun hadde kunnskap om taoismen. Hun skriver:
«Ak jeg föler det fra al Naturens Bevis på alt Gudommelighed jeg har lært at kjende … i alt föler jeg Gud – det jeg læser i de gamle kinesiske skrifter som heter Tao – alt er Gud – og jeg böier mig saa i grænselös længsel efter at overvinde mine skröbelige karakterfeil saa jeg kan faa utfört et arbeide som er mit maal og den plikt som jeg er skabt til at udfylde.»
Blaafarveværket
Det kongelige Modumske Blaafarveværk ble opprettet i 1773 for å utvinne kobolt gjennom gruveindustri. Ressursen ble brukt til å fremstille koboltblå farve til verdens porselens- og glassindustri. I dag er Blaafarveværket et museum som forvalter kunst, kultur og natur. Les mer på Blaafarveværkets hjemmeside:
Blaafarveværket oppdaget Lul Krag gjennom arbeidet med utstillingen Drømmen om en hage – Nordiske hagemotiver i 2017 og har gjennom et omstendelig arbeid funnet frem til dette kunstnerskapet der mange av verkene ikke har sett dagens lys på nesten 100 år! I tillegg til hovedutstillingen med Lul Krag og Tone Indrebø anbefaler jeg å se alle utstillingene på Blaafarveværket denne sesongen, Lillebet Foss som er på Kittelsenmuseet, Aslaug M. Juliussen på Sommerlåven og den permanente utstillingen med Ida Lorentzen på Direktørboligen. Alle utstillingene komplementerer hverandre som perler på en snor og er vel verdt en dagstur.