}

Å tegne i dybden

INTERVJU
Publisert 11/09/18
| Skrevet av Stig Andersen

Dette ble det siste intervjuet med Per Ung. Jeg så ham aldri siden. Datoen var 7. juni. Få dager senere ble han innlagt på sykehus, og 20. juni døde han. Til det siste drømte han om å fullføre 1814-kongen Christian Frederik. To mindre, friske skisser og en halvfigur står igjen på atelieret, men i Per Ungs tilfelle kan vi likevel ikke snakke om noe ufullført livsverk.

«Jeg kan forsikre Numers lesere om at jeg overhodet ikke er høy på pæra!»

Klokken var 10.00 da jeg 7. juni ankom Ekely, og banket på atelierdøren til billedhuggeren Per Ung. Det var en av de første varme forsommerdagene, og Per foreslo at vi skulle sitte ute på den lille terrassen – rett bak Edvard Munchs vinteratelier. Ansiktet var forandret, og han var dårlig til bens. Klaget over at han var svimmel. Likevel utstrålte han energi, og stemmen – om enn mer lavmælt – hadde det samme, gamle engasjementet.

«Testosteronet er svekket» utbrøt han etter å ha drukket et glass vann, «men sykdommen har styrket min kunst». Det var prostatakreft gjennom 10 år som hadde ført til spredning i skjelett og lever. «Det siste året er jeg blitt mye sykere, men det er greit. Det har ingen negativ innflytelse. Jeg har fått ro og erfaring, og når jeg nå former, har jeg en annen innfallsvinkel – også når jeg tegner. Man må føle samme fremskritt i tegning som skulptur.»

Kom inn!

Jeg spør: Hvem er Per Ung?
– En ganske alminnelig person. Som gutt var jeg flink i sport. Det som likevel var min greie fra folkeskolen og oppover var at jeg var flink til å tegne. Det ga meg innpass dit jeg skulle. Først senere begynte jeg å modellere. Min viktigste avgjørelse var at jeg sluttet midt i gymnaset. Jeg banket på døren til Kunst- og håndverksskolen. Viste noen tegninger og et foto av en skulptur. Da jeg spurte om jeg kunne modellere akt her, svarte overlærer Thorbjørn Alvsåker: «Ja, kom inn!» Fra da av kunne jeg modellere gratis – hver dag. Det skulle du prøve på idag …

Nettverksbygging og promotering av egen genialitet var meget fjernt i 1950-årene. Jeg var bare opptatt av Michelangelo, Bernini og Leonardo da Vinci. Det var ikke akkurat tidsriktig. Derfor stikker det en faen i meg – at jeg på tampen av mitt liv får ros, feedback og kred som jeg bare kunne drømme om den gang. Kanskje jeg er blitt en betydningsfull kunstner? Nei, jeg er bare god til å tegne og modellere.

Per Ung:

  • 1933: Født 5. juni
  • 1952–53: Statens Kunstakademi
  • (Elev av Per Palle Storm)
  • 1960: St. Martin's School of Art
  • (Elev av Anthony Caro)
  • 2007: Utnevnt til ridder 1. klasse av St. Olavs Orden
  • 2013: Død 20 juni

Korsfestelse

Når fant du din egen stil?
– Mitt kunstneriske gjennombrudd og avklaring var Selvportrett på korset. Motivet er død og fordervelse, men det ble frigjøringen. Naiv som jeg var, trodde jeg at jeg skulle bli verdensberømt da jeg i 1971 ble invitert til å vise skulpturen på Høstutstillingen. Det var irriterende at ikke én toneangivende kritiker bemerket verket.

Hva er temaet for din kunst?
– Mennesket, og den menneskelige kropp. Vi er produkt av en tradisjon. Min opplevelse av kroppen stammer fra Edvard Munch, Gustav Vigeland og alle de klassiske gipskopiene som tidligere sto i Nasjonalgalleriet. Dette ble en utrolig øyeåpner. Før du ser kjæresten din eller en kamerats kropp, ser billedhuggeren tolkningen. Så tegner du fordi du må se. Temaet for meg har aldri vært politisk hverdag eller boligutbygging på Grünerløkka. Altfor mye kunst løper et ensporet politisk eller selvhevdende ærend. Noen har lært at kunst skal provosere. Det er lavmål. Edvard Munch var aldri interessert i å provosere. Kanskje all kunst egentlig er selvportretter?

Skisse på atelieret til Per Ung. Foto: Stig Andersen.
Skisse på atelieret til Per Ung. Foto: Stig Andersen.

Åtte vinkler

Hvorfor figurativ kunst?
– Fordi utfordringene er uendelige, og det handler om oss selv – om menneskene. 99 % av dem som i dag kommer tilbake til figurativ kunst driver med fotokopiering, og det kan hvem som helst gjøre. Jeg kaller det silhuettkopiering. Shaker det litt opp og dropper linjer, men konturene kan ikke rettes på, for da blir det bare dårligere. Alle disse drøssevise figurene – og du ser med én gang at de er tegnet etter foto. Sett dem med blokk og blyant foran en tredimensjonal virkelighet, så skal vi få se. Foran den runde virkelighet blir de hjelpeløse. Det må jo bli slik når studenten glemmer å tegne på kunstskolene. De er mer opptatt av filteret som hindrer tilnærming til virkeligheten. Selv ikke Lucian Freud brukte foto. Man må dra med seg selv og sine skavanker. Det må alle gjøre som tør å konfrontere virkeligheten – en gjenkjennelse av livets sannhet. Når det er sagt, må jeg innrømme at jeg fotograferer alt jeg kommer over. Jeg tar gjerne bilder fra åtte vinkler – de åtte viktigste for å se konturene bedre, og for å kunne ha huskelapper. Et flatt fotografi kan likevel aldri kopieres. Kunstnere må kunne tenke rundt hjørnet. Jeg undervurderer ikke modernistene, men de er opptatt av andre ting enn meg. Modernismen fordrer tilhørighet til et bestemt miljø. Du må være innkjøpt der eller der. Hvis ikke er du ikke troverdig. Min virksomhet er på siden av galleriene. Jeg ønsker direkte kontakt med flest mulig mennesker. Det er det som er forskjellen. Lucian Freud kler av menneskene, og der tar jeg hatten av. Han har greid det både i pose og sekk.

Du er opptatt av forholdet mellom mann og kvinne.
– Ja, erotikk hører til livets egentlige mening. Likevel gir ikke det fysiske arbeidet rom for tanker av seksuell karakter. Det er kjærligheten og beundringen for skaperverket som er utømmelig, og den viktigste delen av vårt driftsliv. Temaer som Eros og Psyke har ofte utgangspunkt i litterære ideer.

«Noen har lært at kunst skal provosere. Det er lavmål. Edvard Munch var aldri interessert i å provosere. Kanskje all kunst egentlig er selvportretter?»

Verker i utvalg

  • 1961: Johanne Dybwad, bronsestatue utenfor Nationaltheatret i Oslo
  • 1970: Korsfestet, krusifiks i bronse for Tasta kirke i Stavanger
  • 1982: Eros og Psyke, bronsestatue utenfor Veterinærhøgskolen i Oslo
  • 1985: Sonja Henie, bronsestatue ved Frogner Stadion i Oslo
  • 1994: Verdens Gang, bronsestatue i VG-Huset i Oslo
  • 1999: Fiskerkone, bronsestatue i Svolvær
  • 2002: Johan Halvorsen, bronsestatue ved Nationaltheatret i Oslo
  • 2005: Fru Fortuna, bronsestatue på Europarådets plass i Oslo

Pangstart

– På kunstakademiet fra 1952 til 1955 var det Per Palle Storm. Han var en glimrende tegner. Det var ham og billedhuggeren Joseph Grimeland som gjorde meg bevisst på den store kunsten. Fra nå av skulle det ikke være noen avstand fra Berninis verksted til mitt eget: Leire, gips, jern, figurer – alt skulle ned på det jordnære, praktiske plan. Viktig for unge mennesker å ha nærhet til fortiden. Det gir nærhet til virkeligheten.

På mange måter fikk jeg en pangstart da jeg under tredve år gammel i 1959 vant konkurransen om Johanna Dybwad, som idag står ved Nationaltheatret. At jeg ble kjent i ung alder og fikk god kritikk, hjalp ikke. Jeg følte meg presset av miljøet, og lot meg påvirke av de moderne, italienske billedhuggerne Giacomo Manzu og Marino Marini. Det var egentlig ikke naturlig for meg. Enda mindre naturlig ble det da jeg på den moderne smeltedigelen St Martin School of Art fikk Anthony Caro som lærer. Han var som skulpturene – rå og brutal mot oss. Følte at jeg ikke hørte hjemme der, men hadde likevel en flott tid i London. Dette var den abstrakte skulpturens glansdager. Maskindeler brutalt satt sammen. Caro var terror, men han lærte meg hva jeg ikke ville gjøre. Her hjemme var Arnold Haukeland den store stjernen.

Å tegne

Ja, hvordan får du ideen til en skulptur?
– Jeg må alltid ha med meg blyant, penn og en tynn skissebok som ikke buler for mye, for jeg er forfengelig. Før du kom, satt jeg og tegnet. Sette en strek på papiret som gjør at man må sette flere streker. Se på Daumier: ut av et virvar av streker vokser en genial tegning. Hogarth har The Line of Beauty – linjen i s-form som kan beskrive alle former med skjønnhet. Den kurvede streken er livet. Den bølgende linjen som går innover og skaper rommet. Se på Munchs Skrik. Effekten ligger i dybden. Han overdriver perspektivet gjennom tredimensjonal tilnærming. Effekten ligger i dybden, og streken har ingen interesse hvis den ikke nettopp beskriver dybde innover i papiret. Ludvig Karsten sa om Munch: Det er djevelske kortninger alt sammen. Munch var en mester i forkortning. Hele formen ligger der - i sin fulle tyngde.

Tegning er grunnlaget for all min virksomhet – for all kunst for alle kunstnere overhodet. Å lage skulptur er å tegne i dybden. Linje, formen – det er veldig vanskelig. Så tegner du kinnet i leiren, men så kommer det plutselig noe bakfra. Mye av det jeg har laget har vært portrettoppdrag, og da er jeg mer bundet. Dess lenger personen har vært død, dess bedre. Da er det ingen som husker hvordan vedkommende så ut. Når det gjelder helfigurene kan det være noe med en silhuett i en kropp. Fra låret, inn i hoften og opp til skulderen – og det danner seg en figur. Andre ganger kan det ligge inspirasjon i et motiv jeg forestiller meg. Bare tenk på utfordringen det er å lage Leda og Svanen . Fantastiske og komplekse former skal settes sammen. Svanens fjær og buktende hals mot den nakne kvinnekroppen. Tenk på hvordan Rodin former en kvinnerygg – du ser en kvinne, lyset, skygge. En gjenkjennelse – en livets sannhet. Heller ikke hos Rodin var dette gudegitt. Det ligger hardt, målbevisst arbeid bak. Jeg kaller det kroppsmassasje.

Drittsekker

Hva har vært din livsoppgave?
Jeg føler ikke at jeg har påtatt meg noe slikt. Jeg har fått tilfredsstilt mitt skaperbehov. Jeg har hatt en sterk trang til å bekrefte et eller annet inne i meg og gi det en synlig bekreftelse. Det må materialiseres gjennom tegning eller leire – jeg kan ikke la være. Et eller annet sted inne i sjelen ligger et punkt som stadig er utilfredsstilt, og som jeg fremdeles er sulten på å utforske. Derfor ser jeg dem for meg oppe i himmelen, langs et langbord. De sitter der alle sammen: Fidias, Bernini, Michelangelo, Rodin, og ler og koser seg. De ser ned på jorden, og har god oversikt over alt som skjer. Så ser de en billedhugger nede i Norge. «Nå synes jeg det han holder på med er blitt ganske bra i det siste», sier en av dem. De tar noen smuler fra bordet og kaster ned til meg til oppmuntring og til hjelp. Det er mitt forhold til tradisjonen.

Hva ønsker du å bli husket for?
– Drittsekker har vi vært alle sammen. Rent menneskelig er jeg ikke stort å huskes for. Jeg har etterlatt meg noen skulpturer og tegninger, og kanskje man kan finne noe som kan ha bidratt med en liten skjerv. Jeg har forsøkt å arbeide seriøst med et uttrykk som forhåpentligvis vil kunne angå menneskene. Det handler jo om dem – om oss. Kanskje jeg blir husket en stund for mine beste ting. Etter hvert glemmer man opphavsmannen, men skulpturen står der. Den er antakelig viktigere enn meg selv, som snart er i graven. Kunst skal bekrefte noe mennesker har drømt om – en gjenkjennelse selv om du ikke aner hvem som har laget verket. Per følger meg gjennom atelieret – haltende med stokk, men full av tiltakslyst. Tilbake står skissene til Christian Frederik og et helt livsverk.

Skisse på atelieret. Foto: Stig Andersen.
Skisse på atelieret. Foto: Stig Andersen.
Per Ung i atelieret kort tid før han gikk bort 20. juni 2013. Foto: Stig Andersen.