En bror av dimensjoner

Bøker som handler om skilsmissesituasjoner og familier med mine, dine og våre barn, har gjerne en tendens til å være problemorienterte. I Annika Linn Verdal Hommes debutbok Gigabror får vi en helt ny vinkling på saken. Å ha et søsken som man bare bor sammen med annenhver helg, skildres nemlig i denne boken som noe helt fantastisk og ekstraordinært. Og for å understreke hvor store følelser bokens jeg-forteller, lillebror, har for ham som han kaller sin «gigabror», har forlag og illustratørforfatter satset på å lage en gigabok, som måler 25x34,5 cm.

Gleden over en bror

Men selv om boken er fysisk stor, er ikke fortellingen det. Her er det ikke egentlig så mye som står på spill, og det lille som er av dramatikk, er ganske hverdagslig. Historien gir oss et nytt perspektiv på det å ha halvsøsken, og den kan samtidig kan by på gjenkjennelse for flere barn. Allikevel oppleves ikke fortellingen i seg selv som spesielt banebrytende eller spennende.

Fortellingen åpner med setningen «Det er ENDELIG annenhver helg!» Derfra følger vi lillebror og hans navnløse gigabror, som kommer på besøk annenhver helg, gjennom en fredag og lørdag med mange hyggelige aktiviteter. De ser på film, spiser godteri og er ute på lekeplassen. Mens de er ute og leker, setter gigabror seg fast i en tunnel-sklie, og ett av de andre barna på lekeplassen roper til lillebror: «Få ut halvbroren din!» Men hei – hvordan kan en gigabror være bare en halv bror? Og så får lillebror lære noe nytt om verden, og vi andre kan undre oss over hvorfor et søsken i det hele tatt kalles halvt.

Eksplosiv fargekraft

Illustrasjonsteknisk har Gigabror utviklet seg fra manuelt skissearbeid til digitalt viderearbeid og ferdigstillelse. Gigabror er blitt en fargesterk opplevelse der særlig kontrastfarger settes opp mot hverandre med nærmest eksplosiv kraft. Cerise og oransje brukes i større grad enn rødt, og blåfargene er som er brukt, heller mot henholdsvis turkis og lilla. Gressgrønn brukes også gjentatte ganger. Dette skaper et veldig iøynefallende visuelt uttrykk, og det er som om fargene insisterer veldig på sitt eget nærvær. Det er en krevende fargeskala å se på, men den er i det minste effektiv og får oss til å rette oppmerksomheten mot det som skjer. Teksten er svart, håndskriftlignende, men enkelte ord er uthevet med bokstaver som minner om bokstavkjeks, riktignok i ulike farger. Disse ordene uttrykker forskjellige sider ved lillebrors positive opplevelse av å være sammen med gigabror. Idet ett av de andre barna sier «halvbroren», sprekker bokstavene i ordet, som om ordet «halvbror» ødelegger hele situasjonen for lillebror.

Annika Linn Verdal Homme er en illustratør som er god til å skildre kroppsspråk, og i en fortelling der teksten forteller ganske lite, er det morsomt å se hvordan hun gjennomgående har klart å illustrere lillebrors fysiske uttrykk i forskjellige situasjoner. Vi kan tydelig se hvordan lillebror etterligner gigabrors kroppsspråk, og hvor stolt lillebror er når han går ved siden av gigabror ute på gaten. I situasjoner med endring eller fysisk bevegelse, tegnes karakterene flere ganger etter hverandre, slik at vi kan se bevegelser i rommet helt konkret – det være seg om de løper eller går, eller sklir på sklie. Karakterskildring er noe Verdal Homme mestrer godt, og det er også noe av det som gir denne boken et ekstra løft. Gøy er det også at ingen av karakterene har realistisk hudfarge – lillebror og gigabror har f.eks. blå ansikter!

Mangler motstand

Gigabror er en fortelling med veldig mye positiv energi. Innsiden av permene viser blå himmel full av hvite skyer, noe som gir en følelse av vektløshet, letthet og drømmer. Det kunne vært mer motstand i fortellingen og en sterkere følelse av at noe stod på spill enten for eller mellom de to brødrene. Fortellingen består som nevnt av lite tekst – her snakker vi om en setning eller to på hvert oppslag, og illustrasjonene bygger først og fremst opp under det vi kan lese i teksten. De forteller ikke så mye ekstra. Dermed får vi heller ingen spenning i forholdet mellom tekst og bilde, og det er ingen kompleks tekst-bilde-relasjon vi har med å gjøre her. Det er imidlertid fint å se utviklingen som har vært i dette bokprosjektet. Et tidlig utkast til denne boken fikk diplom i kategorien «Studentarbeid» under Grafills Visueltpris i 2022. På prisens nettsider kan vi se både tekst og bilder, og det er lett å konstatere at det er en bedre versjon av den illustrerte fortellingen som har kommet ut nå. Enkelheten i det samlede uttrykket gjør det lett å tenke at boken passer best for store barnehagebarn, selv om tematikken skulle kunne treffe også de som er i barneskolealder.