Mektig epos fra samtiden

Vi trodde kanskje at dette som skjedde få år tilbake, var historie, men slik gikk det altså ikke. Dermed skulle Zerocalcares bok om kampene for å nedkjempe IS bli et frempek: Gamle allierte svikter kurderne, og veien ligger åpen for et mulig folkemord – i beste fall tvangsflytting – satt i scene av vår «NATO-kollega» Tyrkia. Dette hadde neppe tegneserieskaperen tenkt da han laget sin krigsreportasje på drøyt 250 sider – sett og opplevd gjennom ham. Ikke som innslag for nyhetskanaler, men gjennom å fortelle om mennesker og deres liv i en fryktelig krigssone for fire–fem år siden.

En omfattende research ligger bak. Det handler om forståelse av enkeltmenneskers dagligliv og reaksjoner, og kamp mot krig – og altså IS. Åstedet er området Rojava, som ligger som en øy mellom Syria, Irak og Tyrkia, og som kurderne hevder er en del av Kurdistan. En slags egen, multikulturell «stat» med drøm om et mer rettferdig og fredelig samfunn, en drøm tyrkerne nå er i ferd med å knuse og omskape til et mareritt. Gjennom heltemodig kamp og ved hjelp av amerikansk og fransk bombing fra fly klarte man den gang å redde deler av Rojavas administrasjonssenter Kobane fra IS i 2014. Året etter reiste Zerocalcare igjen tilbake. Dermed ble avisserien bok. På president Trumps ordre er nå amerikanske styrker trukket ut. De var en slags garantist for tilnærmet ro i området. Veien er åpnet for tyrkiske bombefly og tanks.

Kobane Calling bryter kraftig med enhver oppfatning om at tegneserier er lettleste og overflatiske. Gjennom nærkontakt med enkeltmennesker åpner han det helt store, politiske perspektiv. Ofte tegnes grusomme, nærmest surrealistiske situasjoner som likevel kan ha en humoristisk undertone. Ikke for å ufarliggjøre, men for å menneskeliggjøre. Dagliglivet kontrasteres med det mest skrekkinngytende. En slags reise inn i kjernen av det å skulle overleve – tolket empatisk og med nitid sans for understrekende detaljer. Opplevelse av enkeltindividets mange dilemmaer, frykt og håp. Vi er nå engang konstruert slik at under de verst mulige omstendigheter leves likevel livet – og kjærligheten.

De «håndskrevne» snakkeboblene og illustrasjonene samsvarer svært godt. Det skaper fin flyt, og gjennom kapittelinndelingene fokuseres det på mange, ulike innfallsvinkler. Selve tegnestilen er røff og fortettet, med en effektiv og dramatisk veksling mellom nærbilder og totaler. Ikke minst er bruken av lys og skygge virkningsfull. Hver eneste side har forskjellig oppdeling. Noen ganger dekkes hele – andre ganger er det mer «tradisjonelle» tegneserieruter. At det er kart, hjelper godt på orienteringen. Det samme gjelder den tekstlige delen, enten det er snakkebobler eller kommenterende informasjon som tekstbokser eller i tilnærmet tradisjonelt linjeoppsett. Det skaper en fin vekselvirkning. Men det er teksttungt – og kanskje vel tungt – slik at det blir krevende å pløye seg gjennom. Det kan være vanskelig å holde orden på både mennesker og elementer. Den norske oversettelsen er ved Emma Bakkevik. Den er uformell, med bruk av moderne slanguttrykk – ja, her er ræva satt i gir.

Zerocalcare (navnet kan forstås som uten avleiringer av f.eks. kalkavsettinger i toaletter) er litt forsagt og undrende i dette infernoet – fjernt fra sitt bosted i Roma. Avstand i tid og rom mellom Den evige stad og Kobane retter skarpt, dokumentarisk fokus på en verden som stadig går av hengslene. At historien nå gjentar seg, gjør at boken kanskje er enda mer aktuell i dag. I dette perspektivet blir enkeltindividet på samme tid uvesentlig og den eneste mulighet – for oss alle.