Grått har mange valører

Tarjei, 13 år er en oppvekstroman i tegneserieform. Handlingen er lagt til et ikke nærmere spesifisert sted i Norge, i dag. Der bor Tarjei og lillebroren Olav vekselsvis hos mamma og hos pappa. Mor og far er i ferd med å skilles, og mor har flyttet inn i huset til Terje med de to sønnene.
«Det var det året eg og bror min tråkka opp ein ny sti. Ein ny sti, til eit nytt hus. Det var eit hus eg ikkje ville vere i, men i det huset var mamma.»
Så kort og godt kan en slik overgang sies i verbaltekst i taleboble, mens bildet viser to par føtter på en mørk sti mellom trærne.
Tarjei, hovedpersonen, er opptatt av gaming og av venner, ikke ulikt andre norske trettenåringer. Mor og far bor i gåavstand fra hverandre, og Tarjei og bestekameraten Sindre har fortsatt en lekehytte de går til sammen, like i nærheten. Dit kommer også Aisha, som han går i klasse med, og som han gjerne vil være mer sammen med, på epleslang eller i utforsking av spiritisme, en slags lek der man kan spørre ånden i glasset om alt, om kjærester og andre hemmeligheter, og glasset svarer på vegne av de døde…

Sorg og sinne
Tarjei savner faren og barndomshjemmet. Han sørger over skilsmissen. Sorgen slår ut i sinne, og han har kort lunte. Om delt omsorg kan ha sine fordeler, så byr det også på praktiske problemer som kan være belastende for skilsmissebarna. – Som at Tarjei til stadighet glemmer gymbagen der han overnattet sist, og læreren som stadig spør medfølende om hvordan han har det, når han for n´te gang har glemt gymtøy og må stå over ballspillet. Uten å være det helt bevisst retter han savnet, sinnet og sjalusien han kjenner på, mot Terje, den nye mannen som han synes har morens fulle oppmerksomhet. Moren som ikke lar ham være i fred, får sin del av raseriet. Samtidig som Tarjei ønsker nærhet, skyver han moren vekk. Hun var den som ville skilles fra faren.
Tarjei er i puberteten, og det uferdige og litt pregløse utseendet hos barn i tidlige tenår speiles følsomt i tegningene av Tarjei og broren, og av kameratene: runde hoder, litt formløse kropper med flaskeskuldre i saggete klær. Figurene synes omsluttet av seg selv, som i en boble, det er vanskelig å få øye på personen der inne. Tarjei skyver også unna de fleste forsøk på kontakt. Bare sammen med Sindre, i lekehytta i skogen, åpner han seg opp.

Ekspressive valører
Anja Dahle Øverbye er en mester i gråtoner. Hun tegner med bløt blyant, og hun arbeider i grisaille, graderte valører av grått i et maleri, eller som her, i tegninger. Og hun bruker lavering, der blekk eller tusj fortynnes i vann og males. Hun tegnet med blyant i Hundedagar (Jippi forlag, 2015) også, tegneserieromanen som vant prisen Årets tegneserie 2015 under Oslo Comics Expo. Der formidlet hun varme sensommerdager på Vestlandet i følsomme blyanttegninger i grå valører på en slik måte at jeg kjente på klamheten i sensommeren og i hovedpersonens relasjoner til venner og familie.
Teknikken videreførte hun i Bergen (Jippi forlag 2018), en mørkere tegneserieroman med utgangspunkt i egne opplevelser. Den sirklet rundt ungt voksenliv, ensomhet og selvskading, med Bergen som kulisse. I Tarjei, 13 år strekker hun valørene fra helt lyst til svart, fra det transparente til det opake. I tegneserieromanen, med nok en dyster tematikk; skilsmisse, tenåringsopprør og stress forbundet med delt omsorg, spiller valørene i bildene og følelsene som formidles i tekst og tegning, på lag.

Variasjon
Øverbye starter fortellingen i det nære, i detaljene – et fargefotografi av to par joggesko på gulvet. Gjenkjennelig for de fleste med ungdom i huset. Neste helsides tegneoppslag er av et moderne skolebygg i anonym 70–80-talls arkitektur med lekeapparater i forgrunnen. Nå er vi godt plassert et sted i Norge. Tarjei og lillebroren Olav skal gå hjem til det nye huset, et typisk ferdighus fra 80-tallet. Historien fortelles raskere nå, i flere mindre ruter, for så å senke tempoet i større ruter og hele sider og store, mørke oppslag når Tarjei i sinne stikker ut i skogen, til lekehytta og klatretreet. Følelsene speiles i mørke trær og busker, og i Tarjeis innadvendte holdning. Det zoomes inn på øyne, ansiktsuttrykk og detaljer når situasjonen tilspisser seg. I uvanlige billedutsnitt økes intensiteten i fortellingen for så å utløses i scener der taleboblene har tagger eller rammer som smelter som is i solen. Kanskje noe overdrevet understrekes Tarjeis «sammenbrudd» med bølgelignende streker rundt hovedpersonen. Det virker mer forstyrrende enn forklarende.

Stemningsfullt
Det er god dramatisk stigning i fortellingen. At vi følger Olav og vennene med blikket gjennom krokete greiner og mørk skog, underbygger dramatikken en mørk halloweenkveld. Scenen munner ut i et ensides oppslag der vi står utenfor og ser inn gjennom vinduet: Tarjei, Olav og mor koser seg med godteri i et varmt lys.
For å få fortellingen til å gå opp er det lagt inn en blank side før skoledagen starter igjen. Nå er den underliggende spenningen borte, Tarjei har husket gymbagen, og alt er bra. En fin om enn litt overforklarende slutt.
For den som husker tenåringstiden, og ungdomsskolen, er det grå en talende farge i så måte. Anders Kvammen manet fram den grå ungdomstiden i den brageprisvinnende tegneserieromanen Ungdomsskolen (No Comprendo Press, 2016), men Anja Dahl Øverbye viser oss at grått har mange valører.