Alice i eventyrland

Alice Neel (1900–1984) ble kunstner på tross av samfunnets ideer om kvinner og kunst. Og det var først i syttiårene, i pensjonsalder, at hun fikk bred anerkjennelse. Neel forestilte seg derfor en annen hverdag, og så skapte hun den for seg selv. En foregangskvinne, intet mindre.

Blåste nytt liv i portrettet

Neel fanger tidsånden i menneskene hun møter, like mye som hun fanger menneskene selv, der de utstråler autentisitet. Og er ikke det et paradoks, at den abstrakt-ekspresjonistiske genikunstneren skulle ha sitt særpreg i formen, ikke ulikt det vi opplever i Neels sterke portretter. Hvert menneskes historie, dagsform, håp og drømmer nærmest pulserer i fargene og linjene og ikke minst i komposisjonene, i hvordan hun gir dem utstråling og tilstedeværelse. Det er noe svært performativt over portrettene: Hun er til stede i dem selv, i form av at det er tydelig at hun får modellene til å slappe av foran henne.

Valgene av motiver viser en kunstner som er engasjert i verden som omgir henne. Fremfor å søke bekreftelsene i kunstinstitusjonen, ved å knele for den etablerte smak, dokumenterer og tolker hun samtiden.

Loddet dypt i det menneskelige

Det er noe svært kontemporært over utstillingen, selv om portrettene avbilder mennesker fra nærmere et halvt århundre siden. Det er noe utpreget stofflig over arbeidene, nesten som om hun forsøker å belyse et menneskes interiør. Det ekspressive i uttrykket hennes er aldri hardt, men mykt og utforskende. Det ligger i de kraftfulle fargene, i den direkte, umiddelbare stilen hennes: vibrerende farger, lekne penselstrøk, med en psykologisk innsikt som loddet dypt.

Hun avbildet folk i alle samfunnslag. Og hun fanget det hudløse, søkende og sårbare i modellene og i deres relasjonelle omgivelser. Selv beskrev hun det som om hun ble modellene i et par timer mens hun skapte portrettene. Er det ikke akkurat dette vi søker når vi skroller på Instagram, TikTok og Pinterest, etter folk med interessante og spennende tilnærminger til livet?

Alice Neel var en kunstner som så utover mens de fleste så innover. Hun fant motivene i gatemiljøer og i subkulturer, i alle samfunnslag, blant skeive, kommunister, New Yorks kulturelite og ikke minst ved å skildre kvinnen som mor i en tid hun var usynlig.

Hun fanget tidsånden bestående av klassekamp og likestilling i menneskene hun inviterte hjem til å sitte modell. Neel arbeidet hele livet sitt som kunstner uten eget atelier, uten særlig innpass i en svært mannsdominert kunstbransje.

Et århundre gjennom en kunstners blikk

«Jeg er fire uker yngre enn århundret», sier den amerikanske kunstneren i dokumentaren som vises som en del av utstillingen Hver person er et univers på Munchmuseet denne høsten. I utstillingen kan man nærmest speile tiårene i kunsten hennes: den økonomiske nedgangstiden børskrakket medførte i USA, og det påfølgende New Deal-programmet som president Franklin D. Roosevelt igangsatte for å bidra til å sikre blant annet inntekt til kunstnere. Neels blikk og undersøkelse av depresjonsårene og de sosiale forskjellene i USA var en tematikk som lå implisitt i arbeidene hennes også videre.

Omreisende utstilling

Dette er den første, store presentasjonen av Neel i Norge. Utstillingen er omreisende og utviklet av franske Centre Pompidou, der 75 bilder fordelt over de to temaene klassekamp og likestilling under tittelen Un regard engagé (Et engasjert blikk) sto fra oktober 2022 til januar 2023, før den reiste videre til samarbeidspartner Barbican Centre i London fra februar til mai 2023 under tittelen Alice Neel: Hot Off The Griddle. I Oslo er antallet redusert til 59, og det ligger et ønske fra museet om å lese henne inn i museets frontfigur, Edvard Munch. I veggteksten ved inngangen til utstillingen står det at man i Alice Neels kunstnerskap kan «spore fascinasjonen for Edvard Munch», uten at dette forklares noe mer. Her ligger det en utfordring for Munchmuseet, hvis de føler at de trenger å munchifisere ethvert kunstnerskap som skal vises i museet. Hvis hun oppriktig var fascinert over Munch, burde dette kommet frem som noe mer enn en påstand.

Kunsten å korrigere historien

I essayet Hvorfor har det ikke vært noen store kvinnelige artister? fra 1971 skriver den amerikanske kunsthistorikeren Linda Nochlin om hvordan hele kunstsystemet inntil helt nylig var definert og styrt av menn. Med det som bakteppe har Alice Neel og andre kvinnelige kunstnere i samme generasjon holdt på, på tross av systematisk undertrykking av kvinner i disse foraene. Derfor må vi forstå Neels valg om å jobbe som kunstner som et svært radikalt valg i samfunnets tidsånd. Det krevde mye av henne.

Flere kvinnelige kunstnerskap som sto på utsiden av den mannsdominerte indre krets, har det siste tiåret blitt gjenoppdaget. Tendensen har også vært stor i Norge, der blant andre Hannah Ryggen, Elisabeth Haarr, Siri Anker Aurdal og Sidsel Paaske er blitt løftet opp som sterke kunstnerskap som ikke fikk den oppmerksomheten de fortjente i samtiden. Kunsthistoriker Marit Paasche beskriver dette som en korrigerende praksis.

Neel arbeidet som kunstner hele livet, men det var først på 1970-tallet at hun for alvor ble anerkjent for arbeidet sitt. Formspråket hun insisterte på, var det totalt motsatte av det som var tidens sterkeste trend; abstrakt ekspresjonisme, det umiddelbare, nonfigurative maleriet rådet, og kunstnere som opptok seg med representasjon av virkeligheten, var umoderne og ikke i kontakt med tidsånden.

Det utstillingen likevel viser, er den enorme kontakten Neel hadde med nettopp tidsånden, i form av dens mennesker, ideer og kamper. Fortellingen om Neel kunne ha sluttet på en mindre lykkelig slutt, hun kunne ha forblitt et ukjent navn. Derfor er utstillingen mer enn en introduksjon av et rikt og spennende kunstnerskap, den kan også være en påminnelse om at mangfoldet i samtiden er et felles gode, alt annet blir raskt generisk og omsluttende.