Kollektive loggføringer

Tegnetriennalen har i år fått tittelen All that lies between. Ifølge kuratorene Roddy Bell, Hilde Lunde og Ottar Karlsen undersøker den forholdet mellom det skrevne og det tegnede, det sagte og det usagte. Men triennalen vil også, slik tittelen tilsier, undersøke alt det som ligger imellom. De ulike visningsstedene – Tegnerforbundet, som er ansvarlige for triennalen, og de inviterte institusjonene Tenthaus kunstkollektiv, Deichmanske bibliotek og Nasjonalmuseet – får med andre ord et stort spillerom.

Tenthaus’ bidrag til triennalen har fått tittelen Bitácora, som er betegnelsen på en skipslogg, en slags journal med både skrevne og visuelle nedtegnelser. I en bitácora noterte et mannskap ned alt fra skipets kurs og hastighet og tilbakelagte nautiske mil til vær og vindstyrke og det man støtte på underveis. Det er nettopp disse sistnevnte journalføringene, som har å gjøre med møter underveis, som blir viktig i Tenthaus’ bidrag til triennalen.

Selvhistorisering

Tenthaus er en kunstnerstyrt institusjon og har holdt høy aktivitet siden 2009. De har både huset og kuratert et ukjent antall utstillinger, sist Momentum 2023 i Moss, og de fleste av medlemmene er selv aktive kunstnere. Siden oppstarten har kollektivet vokst fra tre kunstnerne – Ebba Moi, Helen Eriksen og Stefan Schröder – til om lag tjue medlemmer. Flere av dem bidrar i årets utstilling.

Tenthaus bruker triennalen som en anledning til å kartlegge egen historie og reflektere rundt sin egen praksis. Det kollektive er grunnsteinen i Tenthaus’ virksomhet. Mange av de inviterte kunstnerne har også, på en eller annen måte, samarbeidet med Tenthaus tidligere.

– Vi er opptatt av langvarige samarbeid. Det handler om ulike bevegelser, det som setter spor. Vårt bidrag til Tegnetriennalen er en slags utvidet loggføring over tidligere samarbeid, med vekt på tegning. Vi håper også at utstillingen kan peke ut mulige veier videre, stake ut en kurs, forteller kollektivet.

Farkost for ukjent mannskap

Tenthaus har invitert skribent og kritiker Claudia La Rocco til å skrive en tekst knyttet opp til uttrykket bitácora. Teksten hennes henspiller nettopp på dette med å forestille seg mulige fremtider, og har fått tittelen What it will be like. Jeg liker ideen om å la en tekst invitere til respons, men jeg opplever ikke at noen av utstillingens arbeider forholder seg direkte til La Roccos tekst. Den er snarere et eget verk i utstillingen, som handler om det å forsøke å begripe noe og se sammenhenger ut fra andres nedtegnelser.

Stan D’Haene, som for øvrig er prosjektleder for utstillingen, har sammen med Stach Szumski laget arbeidet Typographus Sailor Hobocraft, en slags flåte i miniatyr. Den har det meste som en flåte må ha for å holde seg flytende og i bevegelse: et fundament av tomme plastkanner, et reisverk av plank, kvister og tauverk, en mast og et seil. D’Haene har bakgrunn som graffitikunstner og beskriver arbeidet sitt ved Tenthaus som en type gartnervirksomhet.

– Det handler om å gi noe næring og få noe til å gro.

Flåtens materialer stammer fra både skog og by.

– Kvistene er hentet fra dyrket norsk skog, og mange av dem har spor etter barkbiller. Det finnes lite urskog igjen i Norge, og det er særlig i plantet skog barkbillene trives. Flåtens plankeverk har på sin side spor etter graffiti i lyse fargetoner. Her er det byens barkbiller som har satt sine spor, sier kunstneren med et smil.

Jeg legger spesielt merke til farkostens mast, som har tydelige spor etter barkbillenes virke. Disse insektene som lever sitt hemmelige liv under barken på døende trær og spiller en viktig rolle i skogens økosystem. Sporene deres ligner en hybrid av skrift og tegning, et abstrakt språk som sikkert flere enn meg har latt seg fascinere av.

Veggene i gallerirommet som omslutter flåten, er sprayet i sølv og sort og bygger på mønstrene fra barkbillene: buktende linjer og stjerneformasjoner. Farkosten er dekorert med utskjæringer og skjell, og masten er kronet med en stillehavsøsters, som for meg blir et bilde på økosystemets skjøre balanse. Stillehavsøstersens enorme spredning i Oslofjorden gjør at andre arter fortrenges.

Skjulte lag

Jana Winderens bidrag består av både lyd og tegning og kartlegger farvann som er ukjent for de fleste av oss. Vinyl-LP-en The Blue Beyond (2003, Touch Records) består av undersjøiske lyder fra to ulike steder og har et suggererende lydbilde. På innsiden av LP-coveret finner vi en kulltegning fra dette skjulte universet, utført av kunstneren selv. Det er denne tegningen, og en skisse i blyant, som nå utstilles i triennalen. Den viser et møte på havbunnen mellom to ulike fiskearter, en gjedde fra ferskvann og en type piggfinnefisk, en «snapper», fra saltvann.

– Jeg bruker tegning som forarbeid til lydopptak. Å tegne er for meg en måte å bli godt kjent med de artene som befinner seg der jeg skal gjøre opptak. Men det er sjelden jeg stiller ut egne tegninger. Sist jeg gjorde det, var på Tenthaus i 2016.

Et annet lydarbeid, Coral Energy, er et samarbeidsprosjekt mellom kunstnerne Ebba Moi og Anna Carin Hedberg og komponist Victoria Nunes Finstad. Det er et partitur, med tre tilhørende veggmalerier i tempera, som kan minne om kart over ukjente kontinenter. Arbeidet retter oppmerksomheten mot bevegelser og mønstre som oppstår knyttet til transport og varehandel. Passende nok er arbeidet plassert i en trapp, slik at vi opplever det i bevegelse.

– Verket handler om politikken rundt global varehandel. En tekst fra avisa Dagens Nyheter fanget vår interesse, forteller Ebba Moi. Den handler om tankskipet Coral Energy som i flere døgn drev målløst rundt i Østersjøen uten å bringe lasten i land, noe som forårsaket enorme karbonutslipp. Skipet fraktet flytende naturgass, men da etterspørsel og pris sank, ventet skipet med å legge i land i påvente av at etterspørselen skulle øke.

To ulike lydspor, basert på kunstnernes stemmer, danner en abstrahert dialog i trapperommet.

Hvit uskyld?

Helen Eriksen bidrar med en veggtegning – hvit strek på sort vegg – hvor tekst og tegning setter rasisme på agendaen. Gjennom spørsmål og påstander henvender hun seg til oss: Who gets to speak? eller I am the white privileged at work eller Give me your tears, I will drink them. Eriksen er opptatt av hvordan rasistiske holdninger er nedfelt i oss alle.

Et sitat i denne veggtegningen er hentet fra Felleskatalogen, et slags leksikon over legemidler, som gir seg ut for å være en nøytral kilde. Her støtte Eriksen på en karakteristikk av muslimske kvinner:

– Felleskatalogen opplyser om at muslimske kvinner har større risiko for Vitamin D-mangel enn andre, siden de er lite ute og ofte er tildekkede. Slike rasistiske og reduserende «sannheter» overleveres til neste generasjon. Jeg opplever at vi ikke er helt rede til å innrømme at samfunnet vårt er bygd på slike nedarvede forestillinger og stereotypier, men at de like fullt gjennomsyrer vårt kollektive tankesett. Vi organiserer samfunnet på grunnlag av etablerte narrativer knyttet til klasse, rase og kjønn. Hvordan skal vi skape nye narrativer hvis vi uten å være klar over det reproduserer disse?

Den hvite teksten i veggarbeidet pulserer, det er som om den vokser foran øyene på oss, sprenger sine egne grenser og skaper ringvirkninger.

På veggen figurerer ulike dyr side om side, både fabeldyr og dyr fra vår virkelige verden. I dagligtalen vår har dyrene ofte en klar rolle og symbolsk betydning. En krokodille er eksempelvis kynisk og gråter sine krokodilletårer når den eter sitt bytte. Samtidig er ulike farger knyttet til egenskaper; hvitt står for uskyld.

Tiden nedfeller seg

Stefan Schröder bidrar med en pågående serie med tegninger med tittelen Common Alphabet. Serien ble påbegynt i 1991, da kunstneren bodde i Dresden, og tar utgangspunkt i emballasje fra en stadig voksende forbrukskultur. Kunstneren bruker emballasjen som sjablong og lar omrissene danne utgangspunkt for videre fabuleringer. Det er interessant å se hvordan tiden nedfeller seg i denne serien.

– Etter den første tegningen er utført, kan arket ligge urørt i flere år. Med ujevne mellomrom tar jeg det frem og vurderer om nye farger eller former skal føyes til.

Nederst på arket, der vi ofte finner en signatur, er tidspunkt for utførelse loggført. En innskripsjon viser for eksempel at tegningen ble påbegynt for 18 år siden, og at kunstneren har fortsatt å bearbeide den helt frem til i dag: «antagelig 2005, 12.01.2019, 17.9.2023.»

Til Bitácora har Schröder bygd en helt ny vegg og fylt den med et utvalg tegninger. Veggen blir en fortsettelse av tegningenes former og farger. Underveis i utstillingen vil utvalget variere, slik at nye arbeider i samme serie slipper til.

Joanna Chia-yu Lin bidrar med et bearbeidet fotografi av en falmet tapet fra hennes bestemors hjem i Taiwan. Det har tittelen Sun faded snowy mountain, packaging tape and 1093 days apart. Verket henger fritt i rommet og viser et snødekt fjellandskap innrammet av grener fra et blomstrende frukttre. Nedre del, som avbilder en stille sjø, er fylt av en rekke tellestreker. Slike streker assosierer vi gjerne med det å telle dager, vente eller lengte.

– Tapeten har vært en del av min bestemors hjem i over 30 år. Landskapet minner meg derfor om min barndom i Taiwan, selv om fotografiet absolutt ikke viser et landskap derfra, det er et imaginært landskap. Jeg ønsker å stille spørsmål ved hva et hjem er, og hvilke forestillinger og assosiasjoner som er knyttet til et land. Vi har så individuelle erfaringer og minner knyttet til det vi opplever som hjemlandet vårt. Kanskje er mine minner fra hjemlandet i tiltagende grad knyttet til det imaginære? Tellestrekene viser to ulike måter å telle til fem på, den taiwanske måten, som også brukes her i Norge, og den kinesiske måten. Tegnene teller i alt 1093 og står for antall dager det tok før jeg kunne reise tilbake til Taiwan.

Tiden trer tydelig frem også på andre måter i dette arbeidet. Bildet er bygget opp av flere lag: Et fotografi er bearbeidet til en tapet, som er blitt fotografert for så igjen å bli bearbeidet videre. Disse lagene kan henspille på hvordan erfaringer lagres over tid og danner ulike sjikt i hukommelsen.

Alternative himmelretninger

Som en del av Bitácora undersøker Valentina Martinez og Marie Cole dansens politiske potensial i en performance med tittelen I move as I write – I write as I move. Martinez forteller at de i dette verket er opptatt av hvordan kroppens bevegelser kan omskrive etablerte narrativer. Og nettopp dette med å omskrive det etablerte er karakteristisk for mange av utstillingens arbeider.

Bitácora opererer med et vidt tegnebegrep og en løs kuratorisk ramme. Bare enkelte av arbeidene forholder seg direkte til det skrevne ord, men mange av dem utforsker tegningens muligheter til å si noe om verden vi lever i. De peker på tankesett som styrer vår hverdag, og de foreslår noen alternativer. På den måten peker de ut noen mulige himmelretninger å navigere etter.

Like fullt, det utstillingen først og fremst gjør, er å fremheve verdien av å ta vare på de man møter underveis, og la ulike former for samarbeid vokse og gro over tid. Det er viktig nok i seg selv.