Mora mi

Jeg hadde akkurat vært hos min mors lege. Diagnosen var alzheimer. Da mor og jeg satt i sofaen et par dager senere, sa jeg til henne: Dette forteller jeg bare én gang: Du har fått alzheimer og vil gradvis forsvinne inn i deg selv. Nei, huff – sier du det, og det er ingenting å gjøre med? Nei, var det nådeløse svaret. Kort tid etterpå forsøkte hun å ta livet av seg med masse piller hun hadde samlet. Det lyktes ikke, og ferden gikk ubønnhørlig inn i glemselen og forvirringens verden. Hun kjente igjen sine barn til det siste. Vi satt hos henne og sang Marsjkonkurransen (Lalla Carlsen / Chat Noir-revyen 1932).

Her kommer fru Gurrine Huskerud, som seira i marsjen langs Buskerud

– og alle sportens venner kjenner henner.

Viser fra hennes ungdom forble levende.

Og nå – tre år senere – kommer boka Mora mi. Forfatter og tegner Trond Bredesen har fulgt sin mors reise fra hun ble sykehjemspasient i 2009 til hennes død to år senere, 89 år gammel. Det ble et emosjonelt «gjensyn» med historien om min mor. Bredesen klarer på en gripende måte å ta meg med inn i en verden som også har vært min.

Fortellingen hans starter med og innrammes av en tegning av moren som en glad, vakker ung kvinne. På motstående side som innsunken gammel – men stadig smilende. På siste side et rørende foto av lille Trond og broren sammen med mamma.

Vi følger innflyttingen i Filten serviceboliger i Drammen der oppmuntrende underholdningsprogram skal holde livet levende. Blir fint her, uttrykker sønnen i en snakkeboble mens de bærer inn hjemmekoselige rester fra hennes nå for alltid forlatte bolig. Torsdag 13. kl. 17 Sang, vafler og Røde Kors, fredag 14. kl. 17 Bingo og kaffe. På bordet ligger Nidars Mokkabønner, aviser og en fjernkontroll som hverken blir forstått eller brukt. Min mor dro ut kontakten og satte den inn igjen når hun skulle se på TV. Fjernkontrollen trodde hun var en telefon.

Bredesens grove, uttrykksfulle strek fanger megetsigende detaljer: en uoppredd seng, lommeboken på nattbordet og foto av ektemannen på veggen. Få, men rørende detaljer – hender på gåstolens håndtak og usikkerhet med å skulle bevege seg ut i gangen. Måltidene som mer og mer skal handle om foring. Et menneske som blir trettere og trettere og tynnere og tynnere og mer og mer rotete og hjelpeløs. Ropene om hjelp for å gå på do – samtalene som blir stadig mer meningsløse. Alt dette gir Bredesen mening. Hans omsorgsfulle hender der hjelpeapparatets ikke strekker til. Alt fortelles i et variert og intenst visuelt språk – dels som helsides tegninger, dels som ruter i tegneserieformat. Fargebruken er stort sett redusert til den ene fargen blyanten har. Teksten er sparsom, men effektiv. Det groteske og hjelpeløse i situasjonen tolkes med varme og kjærlighet – selv i de mest intime og private situasjoner som skifting av bleier, som sønnen – altså Trond Bredesen – selv foretar. Og kanskje det er nettopp her hemmeligheten bak boken ligger: nærhet til morens siste år på institusjon. Som leser dras man inn i en verden som venter mange av oss – grusom, men på samme tid vakker. Bredesen fanger noe dypt eksistensielt gjennom talende detaljer – etter mitt skjønn et kunststykke i seg selv. Hans evne til å formidle humor og dyp humanistisk respekt gjør dette depressive kapittelet i et menneskes liv verd å ta del i – og å leve seg inn i. Bredesen er aldri sentimental, men alltid direkte observerende – med respekt for livet selv.

Mora mi er dermed blitt en bok som gjennom original og røff tegnekunst gir oss en utfordrende fortelling om livets gang. De små ting blir store ting, den enkle dialogen megetsigende. Alt i alt en bok som alle burde se og lese. En bok som også forteller at det som oppleves som slitsom selvoppofrelse, snarere blir en berikelse, fordi det skapes en nærhet som dagliglivet uten alzheimer ikke gir. Slik sett også en påminnelse for meg om verdien av egen mors siste tid – og siste sang. Verd en gullmedalje.

Hu Nelly ble diska fordi at hu juksa, hu gikk med en spirallfjær inne i buksa.

Og så fikk jeg den store gullmedaljen.