NÅR LEKEN ER SOM EN FESTNING

Utstillingens sentrale verk er en serie store, illustrative blyanttegninger der motivene viser forskjellige forbindelser mellom sivilisasjon og natur, historie og samtid. Dagen etter at verkene hadde blitt pakket inn i en transportbil og sendt over den koronastengte svenskegrensen, fikk jeg tak i Bäcklin på telefon fra Enköping, der han bor.

Inger Wold Lund: Naturen er et sentralt element i arbeidene dine. Kan du si noe mer om det?

Mattias Bäcklin: Naturens rolle i bildene er både som arena og som byggesteiner i selve dramaets sentrum. Noen bilder er selvbiografiske, der naturen og dens mangfold er som et springbrett inn i både nysgjerrighet og destruktivitet. Et nytt innslag i denne utstillingen er tre 3D-freste relieffer i tre. Ett er basert på tegninger av det siste stadiet i en oppsmuldrende billesamling, de andre to er relieff av karrige fjellandskap med plantegninger som nærmest svever over landskapet.

Allerede som barn hadde Bäcklin en interesse for naturen. Familien bodde ikke på landet, men nær nok til at han kunne utforske naturen i nærområdet fritt.

MB: Vi hadde tilstrekkelig avstand til storbyen til at jeg kunne tilbringe mye tid på åkrene i området, der jeg drev med fugletitting og samlet på insekter. Fugletittingen har hengt med meg videre, og det er noe jeg fortsatt holder på med. Naturen ble som en ny arena for lek. Jeg hadde ikke kjempemange leker, jeg hadde biler og sånt, men jeg ble lei av dem. Så tok jeg insektene med inn i leken isteden. Den ene tegningen som er med i utstillingen, viser en tordivel som dytter et tårn av leker, og den er selvbiografisk. Det var sånn jeg lekte da jeg var liten. Jeg bygget opp tårn av biler og andre leker og fant så tordivler som jeg så plasserte så de endte opp med å dytte hele lasset foran seg. Det var en kraft i det.

IWL: Det å leke med dyr gjør man kanskje på en uskyldig måte som barn, men for en voksen er det noe skremmende over det.

MB: Ja, presis. Nysgjerrighet og kunnskapstørst blir forenet i destruksjon. Det å ta fra hverandre disse insektene og se hva som kom ut av dem, om det var grønn eller gul guffe, var del av en utforsking. Sånn lærte man seg hvordan insektene satt sammen – hvordan de var skapt, og hvordan de så ut. Da jeg var rundt ti år, kunne jeg kjenne igjen alle de europeiske fugleartene. Det var også en inngang til en annen verden. Man måtte ha kunnskap om alle dyrene og lære seg alle fuglene før det ble interessant. Hvis man har kunnskap om naturen, går man inn i den på egne vilkår. Nå har denne kunnskapen blitt forenet med kunstnerskapet mitt – det er noe jeg liker å ha med.

I tillegg til bildet der tordivelen dytter et tårn av leker, er et annet bilde med leker også sentralt i Bäcklins utstilling. Her har han tegnet et berg av modellbiler, gyngehester, dukker og badeender, omgitt av åkre og landeveier. Lekene er ute av proporsjon – større enn det omliggende landskapet.

MB: Det største bildet som er med på utstillingen, heter «Lekens heliga centrum». Der skal leken være som en festning der ingen får komme inn og forstyrre. Men det er en liten del av leken som har tatt en annen vending – en liten gutt er på epleslang, og i bakgrunnen er det et slags Breaking Bad-scenario.

Bäcklin har hyppige referanser til populærkulturen. Det er også klare paralleller mellom hans tordiveltårn og nettopp Breaking Bads (2008–2013) kjente scene der en skilpadde vandrer av sted med den avkuttede skallen til en narkolanger balanserende på skallet. I tegningen «End of nature», som også vises på Tegnerforbundet, ser vi kanoen fra den amerikanske filmen «Fredag den 13ende» (1980), der karakteren Jason ligger og sover på Crystal Lake.

MB: Tegningen «End of nature» handler om naturens kapasitet til å romme våre forestillinger om den. En romantisering av naturen tilslører vår innstilling til den. Vi lar blikket hvile i en dramatisering av naturen som vi kjenner den helt fra 1800-tallet frem til dagens skrekkromantikk.

I tegningen «Ordensfly på fält (närkontakt av tredje graden)» er dramatiseringen inspirert av Steven Spielbergs filmunivers fra sent 70-tall.

MB: Jeg har tatt utgangspunkt i et satellittbilde fra Google Maps av området der jeg vokste opp, i utkanten av Uppsala. Det går en smal sti til et par store asaltrær, der hjemmet sluttet og verden begynte. Det fremmede og ukjente tok over og jeg oppdaget insektenes verden. En blå ordensbånd (en sommerfuglart, journ.anm.) lignet på det utenomjordiske romskipet i Steven Spielbergs «Nærkontakt av tredje grad» (1977). Mønstrene på sommerfuglens vinger er resultatet av millioner av års utvikling og er et samspill med miljøet sommerfuglen lever i. Jeg ser vingene som forhistoriske kart med informasjon om det omliggende miljøet og økosystemet. Tegningen min blir som et kart i et kart, med en geografi som har hatt innvirkning på mitt kunstnerskap.

Bäcklin tegner alltid på hard kartong, gjerne så hard som mulig så den tåler at man tegner hardt. Passepartout eller syrefri kartong er favoritten, og blyanten han bruker, er litt hardere enn standardblyanten man får utdelt på starten av skoleåret, en 0,5 mm trykkblyant med 2H bly.

IWL: Du har tidligere sagt at det er mindre anstrengende å jobbe tredimensjonalt enn det er å tegne. Det går litt imot det man gjerne forestiller seg?

MB: Ja, da tenker jeg på den mentale delen. Når man tegner, befinner man seg et steg lenger fra virkeligheten enn når man jobber i 3D. Det krever mer mentalt å forestille seg alt tredimensjonalt, som er det som skal til for å få det livet man vil ha inn i tegningene. Når man jobber tredimensjonalt, er det bare å grave frem til det som allerede finnes – man er nærmere virkeligheten.

IWL: Hvilke teknikker har du tidligere brukt for å forme i tre?

MB: Når jeg lager skulpturer i tre, har jeg pleid å utføre selve komposisjonen med motorsag. Så går jeg inn med et multiverktøy, en slags vibrerende sag som man kan bruke til de finere detaljene. Det er moderne utstyr – ikke stemjern eller kniv. Til nå, bør jeg vel si, vi får se hva det blir fremover.

IWL: Hvilket tre bruker du? Er det en tresort du liker bedre enn de andre?

MB: Ja, jeg bruker helst eik. Det er en ganske massiv og tung tresort som har høy densitet, noe som gjør den enklere å jobbe med. Jobber man for eksempel med furu eller bjørk, så er det mer porøse sorter. Da er det vanskeligere å unngå at det går i stykker, om man lager for mange detaljer.

For meg er det enkelt og håndgripelig å jobbe i tre. Det kan føles som om jeg har blitt igjen på sløyden etter at det har ringt ut, og at jeg er alene i verkstedet, der jeg bare fortsetter, selv etter at smørkniven jeg skulle lage, alt er ferdig. Å jobbe i tre symboliserer også et tradisjonelt håndverk, som er noe mine skulpturer egentlig går imot. De blir på en måte også et slags vitnesbyrd om de verdener som møtes i tegningene mine.

Blyanten derimot formidler nærvær, den gir tilgang til verdener man kan skreddersy, rasere og bygge opp igjen. Når jeg jobber i tre, er det med et totalt fokus på kroppslighet, man lager helt enkelt gjenstander.

IWL: Hva er ditt forhold til tegning?

MB: Jeg drives av forestillingen om at tegning er det mest basale billedspråket i form av en strek eller telefonskriblerier. Alle har forsøkt det og har en relasjon til blyanten. Selve akten når jeg risser frem de store tegningene mine, blir som en performance, der blyanten er selve farkosten som tar meg med inn i andre verdener av gråhet, som med riktig kontrast blir veldig nyansert. Jeg liker gråheten i både blyanten og grafittpulveret. Det samme gjelder kontrasten mellom den myke grafitten og den harde stiften. Gestaltmulighetene er uendelige.

IWL: Nå er du i Sverige, mens utstillingen installeres i Oslo. Hvordan føles det?

MB: Jeg skulle gjerne vært på Tegnerforbundet nå. Jeg liker å være til stede for å henge opp utstillingen og å være der på åpningen. Det er frustrerende å ikke kunne reise, det er det absolutt. Men det er sånn det er globalt nå, så det ville være idiotisk å skjenke det en tanke. Det kunne vært verre – hele utstillingen kunne vært innstilt. Jeg har gjort min oppgave, laget verk som skal stilles ut, og som jeg er veldig fornøyd med. Og det kjennes spennende at Tegnerforbundet har åpent for allmennheten så besøkende fysisk kan se det jeg har gjort. Det er nok faktisk det jeg tenker mest på.